Hvasser – den skinnende øya ytterst i Oslofjorden

with Ingen kommentarer

Av Eva Lie

En sommerskisse over barndoms- og ungdomsår på øya

Barndomsminnene hadde vært mye gråere uten somrene på Hvasser, den solrike og skinnende øya ytterst i Oslofjordens skjærgård, som ble vårt sommerparadis. Vi bodde der hver sommer hele den store familien vår, min mor og hennes søstre, de 6 søstrene Lereim (Gullaug Lereim, Mette Lereim, Inger Jensen, Johanne Kolstad, Frida Enderud og min mor Aagot Lie) med sine familier og mange barn – 20 i tallet.

Reisen dit ned var som et spennende eventyr for oss barn. Tidlig på formiddagen gikk vi ombord i dampbåten “Varden” som lå til kai i Oslo, og all bagasjen : Amerikakofferter, kurvkofferter, sekker og matkurver ble heist ombord under stor ståhei. Båtturen tok nesten hele dagen med anløp Havna utpå ettermiddagen. Ved bryggen lå Bertrand Kristiansen og ønsket oss velkommen med motorsnekken sin. Det ble nok mer enn en tur over Røssesundet til Vikerholmen med alle sammen. Der sto hest og høyvogn og ventet på oss og så bar det avsted til de forskjellige gårdene hvor vi hadde leiet hus for sommeren. Det var en stor opplevelse for oss “bybarn” å bo sammen med ku og hest og sau.

Men også reisen med bil ned til Hvasser var opplevelsesrik. Vi brukte nok nesten hele dagen på turen da også, i hvert fall mange timer. Veiene var jo smalere og mer svingete med dårlig dekke, så farten var ikke stor. Dessuten fantes ikke alle broene over de 3 sundene: mellom Tønsberg og Nøtterøy (Kanalen), mellom Nøtterøy og Tjøme (Vrengensundet) og mellom Tjøme og Brøtsø (Røssesundet). Alle stedene var fergesteder som ikke var motordrevet, men som ble betjent med menneskekraft og vire. Dessuten hadde bussene forkjørsrett, så vi måtte ofte stå lenge å vente for å komme med fergen.

Jeg husker godt den første sommeren min i 1922. Jeg var bare 4 år. Mor, broren min Even, tante Mette og jeg bodde på Frednes Pensjonat i Øra hvor vi badet på svabergene ut mot Røssesund og så lekte vi i den store hagen. Den ble nok “Barndommens hemmelighetsfulle hage” med sin dirrende trollskhet for en liten 4-åring.

Men også barndomsminnene fra somrene på Kruges pensjonat har gjort dype inntrykk. Den vakre og åpne beliggenheten ved Sandesund, sundet mellom Hvasser og Sandøya, gjorde kontakten med naturen følsom, og så badet vi på Lilleskagen: En fantastisk opplevelse med bølgene som kom rullende fra havet rett utenfor og bredte seg utover stranden. På de varme klippene rundt stranden slo vi oss til.

Senere, etter hvert som somrene ble mange, leiet vi alle hus på gårdene på sydsiden av øya, unntatt min tante Inger. Hun og hennes mann oberst Jørgen Jensen bygget hus på nord ytterst i Brøtsøysundet 4 min. fra Lilleskagen. Det var i 1925, og det var bare bygget ett hus der tidligere. Vi syntes nok det var litt ensomt og øde der ute, særlig vi barn som skulle gå til Vestgarden og hente melk hos Anton og Camilla. Men det var en stor gård med dyr og spennende lukter og alltid en hyggelig prat, – så oppdraget ble kjærkomment.

På sydsiden var naturen barskere med vind som stod rett på, men hvor også naturen var frodigere. Vi bodde langs Oppegårdsveien hos Marie Jansen, hos Bernhard og Lotta Anonsen” hos båtbygger Jansen, hos Panilla og Ida Olsen, hos Anton og Tilla Mathisen, hos Anna og Peder Mathisen, hos Agda og Kristen Kruge, hos Joakim og Julie Hansen hos Anton og fru Solli, og hos skomaker Kittelsen. Vertsfolket flyttet ut i uthuset/bryggerhuset i sommertiden og overlot hovedhuset til sommergjestene.

Den sørligste og siste gården på Oppegårdsveien eide Kittelsen. Derfra til stranden var det ikke langt. Denne ble vår badestrand: Sørstranda på Syd. En strand med varm, fin sand og klipper og svaberg rett ut mot Færder fyr. En liten plass mellom to fjellknauser med hvit sand og siv rett ned i strandkanten, og vidt utsyn rett til havs ble tilholdsstedet vårt på stranden. Herfra kunne vi løpe rett ut i vannet på grunna eller vi kunne stupe og hoppe uti på de ytterste skjærene. Stedet kalte vi for “Dunpa” (den eksisterer jo den dag i dag, men er på det nærmeste gjengrodd). Og hit kom også vennene våre. Vi ble en stor flokk barn og ungdom: søsken, kusiner og fettere og venner i alle aldere – Holwech’ene på Vaholmen, søstrene
Gerd og Aase Gjessing, brødrene Bjørn og Øivind Vennerøe, søstrene Ebba og Lillemor Worm-Müller, Fingen Horn, J. Ingebrigtsen, Morten Jahr, Helge Hovind og mange flere. Dagene gikk med lek og moro og konkurranser, svømmeturer ut til øyene og oppdagelsesturer i fjellet til langt ut på ettermiddagen. Den eneste unntakelsen måtte være når vi så regnværet komme og slang oss på syklene for å kappkjøre med regnet hjemover, – og kunne oppleve voldsomt og smellende lyn og torden i det vi klarte å komme oss i hus hjemme.

Strandlivet ble hovedinnholdet i de første somrene våre på Hvasser, – et fantastisk fritt og naturlig liv, med sine små og store overraskelser som varme hveteboller fra baker Thoresens varebil, når han kjørte helt ned på stranden til oss. Også søstrene Goethesens kringle hørte med til det beste vi visste om, men den opplevde vi oftest hvis vi vant den på basaren på lokalet.

Etter hvert som årene gikk ble det naturlig nok andre og mer spennende opplevelser som ble viktige: forelskelser, dans og moro. På lyse og varme sommerkvelder reiste vi i båt over til Havna på dans, eller vi arrangerte bålfester ute i Tjønneberget. Spesielt en av dem minnes jeg godt: Vi marsjerte i lang rekke med sang og musikk nedover Oppegårdsveien og innover heia til bålplassen i Tjønneberget med de unge guttene Carsten Winger, Henki og Jens Gundersen i spissen. (AIle 3 ble jo senere skuespillere). Ute på platået flammet et praktfullt bål som vi slo oss ned rundt. Dansen gikk lystig til Jens Gundersens gitarspill, Henki og Carsten Winger underholdt med opplesning og sang. Nattemørket seg på, mens dansen gikk livlig og blinkene fra Færder fyr ble spennende lys i sommernatten.

Et viktig møtested for ungdommen på denne tiden ble baker Thoresen. Denne epoken i sommerøyas historie er beskrevet i boken “Syndere i sommersol” av Sigurd HoeI (1927). Boken ble hans gjennombrudd. En vittig roman gjennomstrømmet av muntert alvor og sommerlig charme.

Hvasser var etter hvert blitt et populært sted å reise til for ungdommen om sommeren og Lilleskagen ble den populære stranden. Enkelte år konkurrerte Hvasser og Sørlandet om å være ”in” som sommerreisemåI for ungdommen. Dette bølget litt opp og ned.

På “Syndere i sommersol”-tiden ble også “Posten” et populært møtested. Poståpner Torgersen hadde sin forretning i nåværende FjeIlhøy Motell. Her ble all post ropt opp av poståpneren for alle de forventningsfulle brevmottakerne som stod tett i tett ute på de to trapperekkene opp til butikken. Dette ble etter hvert et spennende møtested for ungdommen med flirt og ungdommelig glede, – høydepunktet på dagen.

Men det var flere butikker på Øya: Ute på Bangebrygga i Sandesund lå det en landhandel og så vidt jeg kan huske het den første eieren Iversen. Kjøpmann Andersen hadde sin landhandel like ved kirken midt på øya. Her kunne vi få kjøpt alt fra kolonialvarer til tøyer og spiker og glass samtidig med en hyggelig prat. Hans eldste sønn Anders overtok senere butikken. Den yngre sønnen Willy A. drev i mange år landhandel/isenkram. Butikken lå vis å vis baker Thoresen. som sin bror Anders hadde også Willy i noen år postfunksjonen. I Kilen drev Lars og senere Gjert Gjertsen landhandel. Det var vel den eldste butikken på øya en ekte, gammeldags krambu med sterke og gode lukter og bølgeskvulp fra sjøen, – og her kunne vi også få enkelte apotekervarer. I senere år (1937) kom Alf Hansens landhandel som den første med beliggenhet mer syd på øya ved skolen. Den ble kjærkommen også fordi den kjørte varene ut til kundene. Etter Alf Hansens død overtok hans datter Inger. Bare 18 år gammel styrte hun forretningen med fast hånd inntil hun giftet seg med Jarl Undem og i ham fikk en god partner.

I Vikerholmen bodde Bertrand Kristiansen hvor han også drev landhandleren sin. Siden bryggen hans lå like nedenfor i Røssesundet rett overfor Havna, var han den som hentet reisende som kom med dampbåten “Varden” fra Oslo. I tillegg fraktet han varer med snekken sin rundt til øyene.

I dag er det 2 landhandlere på Hvasser: Alf Hansens Eftf. Og Sundsethrs Eftf. på Bangebrygga i Sandesund.

På sydsiden av øya drev Arnt Gjertsen gården sin i Lia som sønnen Per senere overtok og utviklet til et større gårdsbruk.

Evi (Eddi) Frantzen er en institusjon på Hvasser. Hun har gjennom utrolig mange år brakt posten rundt med sykkelen sin til alle beboerne og fått den fram uansett vær og vind på den lille, barske øya, hvor beboerne er mangedoblet i sommermånedene.

Hvis jeg skal forsøke å beskrive det området på Hvasser som for meg er det vakreste, må det være sletten som strekker seg sydover langs østsiden av Tjønneberget helt ned til sjøen. I gamle dager var det beitemark for sauene her ute, så trær og busker ble holdt nede av dyrene og blomsterfloret var fantastisk. Slik er det også i dag. Fargene blir sterkere jo lenger ned mot sjøen vi kommer og variasjonen i floraen er stor og sjelden: her vokser fjellblomster side om side med strandblomster, Mogkopp, hvite, blå og lilla orkideer, masse Maria Nøklebånd, Lillekonvall, violer, bare for å nevne noen. Fuglelivet var også spennende og levende. I lyse sommernetter hørte vi et kor av fuglelåter og i dag er det Måltrosten og Nattergalen som er solistene. Vi lekte mye her ute: plukket bær: store skinntryter og blåbær, krekling og tyttebær, bjørnebær og bringebær, og ikke minst villeplene, ripsen og Stikkelsbærene. Og alt sammen vokser der nå som den gang. Men det mest spennende er selve Tjønneberget med sine grotter og huler og svære steiner som dramatisk ligger kastet utover landskapet.

Like spennende og vakkert som jeg synes det var her ute som barn for over 70 år siden, er det fremdeles: med sine sterke farger og dramatiske fjellformasjoner og med sjøen som et spennende endepunkt. Ikke så underlig da at noen av oss fettere og kusiner og barndomsvenner har valgt å bygge våre egne sommerhus her.

I dag er min familie og jeg lykkelige over å ha vårt eget paradis her ute, huset med store glassvegger som ligger godt i en dump i fjellet og tar inn naturen fra alle verdenshjørnene, -og havet i 180 grader med Færder fyr i horisonten hvor himmel og hav møtes.

Leave a Reply