Hvasser ungdomsklubb

with Ingen kommentarer

Mimret av Frank Andersen og Einar Chr. Erlingsen 

Hvasser og Brøtsø Vel ble stiftet i 1952. Med årene kom det et sterkt ønske om en klubb spesielt for ungdommen på øyene. Derfor bevilget Vellet 300 kroner i 1966 for oppstart av ny ungdomsklubb på kaféen til Gunnar Torød ved Sandøsund. Det er ikke funnet skriftlige kilder, derfor mimrer de litt, de to som ledet ungdomsklubben.

Hvasserungdom på 60-tallet. Grethe Lill Gjertsen, Ulf Pedersen, Frank Andersen, Finn Sørensen, Dag Schøning Olsen og Ingar Gjertsen. Kilde: Grethe Lill Gjertsen
Kafeen til Gunnar Torød i Losveien. Kilde: Kaare Storemyr
Willys Hjørne var et samlingspunkt for ungdom. Øyvind Nilsen og Finn Sørensen. Kilde: Grethe Lill Gjertsen
Brygga var et annet samlingspunkt. Marianne Torgersen, Bente Andersen, Grete Rynning Aarø og Grethe Lill Gjertsen. Kilde: Grethe Lill Gjertsen

 

Frank Andersen skriver: 

Stiftelsesdagen ga ”stinn brakke” på kaféen. Kåre Olsen og Willy Andersen fra Vellet gjorde et forsøk på å få ungdommene til å vedta ”voksenvedtekter”, noe de raskt fant ut passet dårlig. Ungdommen ville bestemme selv, og slik ble det. Den første formannen ble Frank Andersen. Litt senere på året forstår Vellet at det ikke alltid går rolig for seg på klubbkveldene. Det ble noen opphissede diskusjoner over frokostbordet mellom far og sønn Andersen, formenn i henholdsvis Vellet og ungdomsklubben. Vellet (far) velger å sende brev til kaféen om at Vellet fraskriver seg alt ansvar som måtte komme, samtidig som de innbetaler husleie fram til 1. april 1966. Det bevilges mer penger senere. Etter hvert krever Vellet gjenytelser fra ungdommen, som rydding av strender og salg av lodd og kaker på Hvasserdagen. 

Einar Chr. Erlingsen skriver: Etter at Frank Andersen reiste til sjøs, ble undertegnede valgt til ungdomsklubbens neste formann, og etter hva jeg kan huske også den siste. Nyttårsaften 1966/67 ble feiret på kaféen, med dans, moro og rakettoppskytning. Kaféenes eier Gunnar Torød var også til stede og passet vel på at feiringen gikk sånn noenlunde anstendig for seg. Gunnar Torød var i det hele tatt en usedvanlig snill mann. Han var på det tidspunktet blitt enkemann, og flyttet ikke så lenge etter nyttårsfeiringen til Nøtterøy. Vi i ungdomsklubben fikk imidlertid grei beskjed om at vi kunne fortsette å leie kaféen, etter hva jeg husker skulle det koste 10 kroner per gang. Det var en fantastisk tillit! En gjeng mer eller mindre ustyrlige ungdommer fikk adgang til hele første etasje; til kjøkkenet, det gamle kafélokalet med det nyere tilbygget på vestsiden, og til Torøds gamle barbersalong i et sideværelse. I kjelleren var det dessuten et godt vedlager, rutinen var gjerne at jeg eller andre tok skolebussen ned til brygga på de dagene hvor vi skulle ha ungdomsklubb, og fyrte opp i den gamle vedovnen for at det skulle være godt og varmt til vi skulle samles om kvelden. I den eldste delen av kafeen var det stort sett kortspill det gikk i, amerikaner og annet. Gunnar Torød var selv en ivrig bridgespiller og forsøkte en periode å lære noen av oss spillet, dessverre ikke med så veldig stort hell. I lokalet mot vest var det salong. Der plasserte vi en gammel ”bardisk” fra kjelleren. Ingar Gjertsen ble oppnevnt som barbestyrer og solgte mineralvann og småsjokolader. En tid forsøkte vi oss også med ”skytebane” for luftgevær i kjelleren, men det ble for kaldt på vinterstid. Dansemusikken ble besørget av en enkel platespiller, utstyrskravene var ikke så store den gangen. Gulvene vasket vi på dugnad, sikkert ikke så ofte som vi burde ha gjort. Etter hvert fikk vi beskjed om at leieforholdet ville opphøre, kafeen skulle leies ut som bolig. Da var gode råd dyre! Uten et sted å være ville ungdomsklubben dø ut. Løsningen ble i første omgang Lokalet, den gang eid av Sanitetsforeningen. Vi fikk leie det ytre rommet, men der var det høyt under taket, ikke spesielt koselig belysning og i det hele tatt lite intimt. Oppholdet der ble derfor av forholdsvis kort varighet, selv om vi både før og etter denne perioden av og til leide hele Lokalet til fester. 

En spesiell episode skriver seg fra tiden på Lokalet, det må ha vært våren 1967. Vi var kommet i ”motoralderen”, og hadde opprettet ”racerbane” på Fagerbakke. Min fetter Steinar Erlingsen og jeg hadde fått kjøpt en gammel Ford Taunus fra 1939 av Per Eide, jeg tror prisen var 200 kroner. Egentlig var det en ”Ford aunus” – T-en i navnet var falt av. Den var definitivt ikke i kjørbar stand. Bilen ble med ivrige krefters hjelp skjøvet fra Koløkka og ned til bryggebakken i håp om å rulle motoren i sving, dessverre til ingen nytte. Dermed ble den skjøvet videre bortover mot Fynsmyr, hvor den mellomlandet mens mer eller mindre kyndige eksperter forsøkte å få start på den. Oppgaven ble omsider løst av Reidar Solheim fra Utbygda, dermed var vi i gang! 

Ettersom bilen ikke hadde skilter og ingen av de to sjåførene hadde sertifikat, ble det besluttet at vi skulle begrense kjøringen til ”skauen”, med base på Fagerbakke. Der holdt også Frank Andersens hjemmelagde gokart til, sammen med Bjarne i Kilens gamle motorsykkel, som Finn Sørensen hadde kjøpt. Dermed var racerbanen et faktum! 

Så en kveld var det ungdomsklubb på Lokalet, og vi bestemte oss for å kjøre dit. Fortsatt holdt vi oss i ”skauen”, forbi Natvig Schøning Olsens hus. Mellom der og Lokalet var det den gang en steinete, knapt kjørbar kjerrevei. Så gikk det ikke bedre enn at vi kjørte på en stor stein. Da oppdaget vi at vi hadde hatt en ekstra passasjer: Morten Rasmussen hadde stått på bakre støtfanger hele veien fra Fynsbakken. 

Heldigvis gikk det bra med ham. Litt verre var det med bilen; sammenstøtet med steinen gjorde at hornet begynte å ule høylytt, men bare hver gang vi svingte mot høyre. Vi kom tross alt noenlunde diskret fram til Lokalet. Men så skulle vi hjem igjen. Vi regnet ut at vi ved å legge veien rundt hele Oppegård ville slippe unna med stort sett ”lydløse” venstresvinger, men den gang ei! Oppegårdsveien har sine høyresvinger den også. Dermed kunne man følge Fordens fremdrift på husene hvor lysene kom på etter hvert som beboerne ble vekket av infernalsk tuting. 

Men tilbake til ungdomsklubben. Etter et forholdsvis kort mellomspill på Lokalet fikk vi låne underetasjen på Kruges Pensjonat av Aslaug Bjønness, altså rommet under spisesalen. Der holdt ungdomsklubben det gående en stund, det må vel ha vært fram til våren 1969. Deretter skjedde det samme med vårt ungdomskull som med andre både før og etter oss: vi ble spredt for alle vinder. Noen fikk jobb, noen reiste til sjøs, flyttet til andre steder eller giftet seg. Tiden var løpt fra ungdomsklubben for vår del.

Utdrag fra Historieforeningens hefte «Avhold, misjon, fest og glede – foreningsliv på Hvasser og Brøstø i mer enn 100 år» Redaktør Kari Sundsåsen.