Hverdagen under krigen

Tove Hansen

Jeg har forsøkt å intervjue mor, men det er det ikke blitt noe greie på. Hun husker ikke — eller vil ikke huske — enkeltheter av hverdagen. Hun så min far siste gang før krigen i februar 1940 og så kom han hjem igjen høsten 1946. På spørsmål om hvordan det var å være alene så lenge, svarte hun at sjømannskoner var vandt til at mannen reiste, men at det skulle bli mange år visste hun heldigvis ikke. Det var mange sjøfolk blant mine onkler, så når lillesøster skulle døpes høsten 1940, var det ingen mannfolk som kunne fære faddere til henne, så det ble naboer som trådte til. Jeg kan ikke huske at vi tenkte over at far ikke var hjemme, vi var ikke vandt til annet. Det var heller rart når han kom hjem.

Både Terje og jeg var uten far under krigen og vi husker ikke dette som noe rart. Det var så mange som var i samme situasjon, og våre mødre pleide å ordne opp det meste når det gjaldt praktiske ting.

På spørsmål om hvordan vi fikk penger til daglige behov, svarte mor at hennes bestemor (som bodde sammen med oss) hadde en liten alderstrygd og så fikk hun noen kroner fra en eller annen offentlig instans. Terjes mor fikk trekk den første tiden under krigen, og måtte etterpå ta opp lån i huset for å få noe å leve for.

Vi fikk begge «svenskepakker» med mye rart i. Mine kom fra et forsikringsselskap i Gøteborg, og vi kalt det for «fadderpakker». Hvor ofte og hvor mange vi fikk, er vanskelig å huske, og mor har ikke noen formening om det. Hun husker best at vi fikk pakke til jul – og denne skulle ikke åpnes før jul. Min søster som var 2 år yngre enn meg og jeg, vi åpnet sammen en pakke i senga tidlig en julaften morgen. Og mor våknet blant tørkede erter og rosiner. Det var også andre matvarer, men det er dette vi husker best. Vi fikk også pakker med forskjellige andre matvarer, antagelig gjennom Røde Kors. Jeg husker godt at vi var i haven hos pastor Knutsen i Tønsberg og hentet pakke sammen med mange andre.

Terje fikk også svenskepakke på skolen. I et klasseværelse som ikke var i bruk hentet alle på skolen like pakker. Han fikk også «fadderpakke», men har ingen ide om hvorfra og hvordan de kom hit.

Jeg vokste opp på småbruk med ku, og da hadde vi jo både melk og litt jord å dyrke. Og så ble det slaktet kalv hver høst. Vi manglet aldri mat, men brødet var «sørgelig» sa mor, og det var dårlig med smør. Vi fikk korn fra tante og onkel som bodde på Romerike. Kornet ble malt på håndkvern som min bestemor hadde fra tidligere tider. Det ble nydelig grøt. Vi hadde utmark hvor kua gikk om sommeren. Denne grenset inn til nordsiden av Toråsgjerdet, og jeg husker godt det store piggtrådgjerdet som var der. Vi gikk inntil gjerdet og plukket markjordbær, og så vaktene på den andre siden.

Sammen med oss bodde også en kusine av mor som var 8 år eldre enn jeg. Hun skulle bo hos oss vinteren 39/40, men det ble 1945 før hun så sin far igjen (moren var død noen år tidligere). Han arbeidet på Svalbard og her bodde også min mormor og bestefar med sine 5 barn. Alle ble evakuert derfra til Skottland. Her bodde de til 1945 og kom hjem til oss i løpet av sommeren 1945. Noe annet hjem hadde de ikke — alt på Svalbard ble jo brent. Det ble en livlig sommer med folk over alt, og de hadde med seg mye rart, og sjokolade i mengder!

Det var vanskelig å få klær nok til 3 unger. Det ble å sy om og bruke det gamle om igjen. Det ble organisert sykurs, og det var ganske spennende å komme for å prøve. Her var vi 8. mai 1945 og da ble det organisert tog for alle oss som var der, og vi ble utstyrt med kjelelokk som instrumenter og så gikk vi i tog. Jeg tror ikke vi skjønte så mye av det som foregikk.

Terjes mor fikk vanskeligheter med å betale skatten. Hun hadde fått beskjed fra rederiet at den skulle hun ikke betale, så kravene om betaling av skyldig skatt ble ikke betalt. Til sist kom det varsel om utpanting, og da var gode råd dyre. Hun bestemte seg for at hun fikk ta pant i komfyren, og gikk til Lensmannen for ordne det. Han spurte om hun ikke hadde radio, og det hadde hun jo, men den var inndradd. Men Lensmannen sa at denne kunne pantsettes og slik ble det. Dette var sannsynligvis på slutten av krigen. Da var det nazilensmann her, men han kunne jo ikke være så urimelig allikevel.

Og så må jeg ta med historien om tante Maren (Hansen) og tyskerne. Hun bodde på småbruket sin på Brøtsø, og dyrket både korn og poteter. En dag fikk hun besøk av tyskerne som kom og spurte etter «rossen». Det var en rømt russisk krigsfange de var på jakt etter, kanskje en rømling fra Ormelet. Hun trodde det var rosenpoteter de spurte etter, og sa at «rossen» jo det hadde hun i kjelleren. Og tyskerne for ned og tante Maren viste dem potetbingen, Vi har aldri hørt at tante Maren fikk noe straff for dette.