I desember for 300 år siden undertegnet Kristian V sitt siste kongebrev i 1696. Det var et svar på et andragende han hadde fått fra norske og danske skippere som seilte på Kristianiafjorden og som hadde opplevd farlige situasjoner der på grunn av manglende fyrbelysning. I henvendelsen ba skipperne derfor allerunderdanigst om at det måtte bli opprettet et fyr på Færder og kongen ga ”under sin naade” tillatelse til det. Samtidig ga han Jacob Wølner bevilling til å anlegge fyret og holde det ved like, og dermed kom Drammen med i det norske fyrvesens historie fordi Wølner var ”indvaaner af Drammen” og fikk laget det første ”fyret” på Færder i sin hjemby.
Bergmannsslekt
Men historien begynner selvfølgelig ikke der. Går man så langt tilbake som kildene tillater, havner man i 1621, da Jacob Wølner utvandret fra Sachsen til Norge. Han tilhørte en gammel bergmannsslekt og fulgte i sine fedres fotspor da han det nevnte år tok arbeide ved bly- og kobberverket i Vestfossen, og tre år senere flyttet til Kongsberg, der han ble beskjeftiget ved sølvverket som var opprettet der.
Stor slekt
Han hadde en stor etterslekt og til den hørte barnebarnet eller barnebarnsbarnet med samme navn som ham selv, og som bodde i Drammen. Det er meget lite man vet om Jacob Wølner den yngre, men det går an å gjette på at han var en våken forretningsmann, antagelig med nær kontakt til det maritime miljøet i byen. Gjennom dette var han sikkert på et tidlig tidspunkt klar over behovet for et fyr ytterst i Kristianiafjorden, og det behøvde for øvrig ikke ha vært vanskelig å registrere.
Skipsredere i Halden hadde lenge ivret for et fyr der, men hadde ikke fått til noen annen ordning enn brenning av bål ytterst på Hvalerøyene. Bålene brant inntil de siste kornskutene var kommet hjem om høsten, men systemet fungerte ofte dårlig, og hyppige forlis understreket nødvendigheten av å finne på noe bedre.
Forsiktige redere
På midten av 1690-årene oppsto også en ny situasjon hva seilingen på fjorden angikk, og betegnende er det som skjedde i Drammen. I 1695 hadde byen 20 sjøgående skip, men de var i vintermånedene ikke mer sjøgående enn det som skulle til under opplag i Svelvik. Årsaken var at forsiktige redere foretrakk å få de stort sett uassurerte fartøyene hjem før vinterstormene begynte, og for Drammens-skutenes vedkommende betydde det gjerne til Svelvik. Men da både frakter og varepriser steg fram mot århundreskiftet, vek noe av forsiktigheten for ønsket om å tjene penger. Ved årsskiftet 1695/96 var således åtte-ti av skipene i fart, noen fordi de ikke hadde rukket hjem, noen fordi de la ut på ny reise, og i hvert fall et enkelt ”Christus i Urtegaarden” – fordi det forlot den norske vinter og gjorde som mange drammensere senere: Dro til Kanariøyene.
Initiativ
Den økte vinterseilas på Kristianiafjorden forsterket behovet for et fyr der, og det er grunn til å tro at det var Jacob Wølner som tok initiativet til å få det opprettet. Riktignok er det usikkert hvordan det allernådigste andragendet til Kristian kom i stand, men selv om det synes å fremgå av teksten at det var skippere som henvendte seg til kongen, så lukter det meget sterkt Wølner av det. Det tungt tilgjengelige kongebrevet som Kristian svarte med, skal ikke her gjengis ordrett, men lett omskrevet bør det være av interesse. Innledningsvis skriver Kristian at «en del skippere af vore undersaatter som Kristiania, Drammen, Holmestrand, Tønsberg, Fredrikstad, Fredrikshald, Moss og Soon beseilep allerunderdanigst hadde henvendt seg til ham ”med forslag om fyr at oprette paa en ø ved navn Færder, som udi havet yderst paa Tjømøland skal være beliggende”. Kongen refererer også til et utsagn fra skipperne om at farvannet mellom Larvik og Kosterøyene, og videre innover fjorden, kan være meget farlig, ”særlig i haardt veir, ved nattetider om høsten og vaaren”, slik at det ofte skjer forlis.
Dukker opp
Og samtidig er det altså at Jacob Wølner dukker opp i kongebrevet som en «indvaaner af Drammen”, som ”allerunderdanigst har anbudet samme fyr paa egen bekostning og forskud at lade indrette”. Hvoretter Kristian så, uten videre dikkedarer, ”bevilger og forunder bemeldte Jacob Wølner frihed til et fyr paa bemeldte ø Færder paa hans egen bekostning at lade indrette”, etter først å ha sikret seg tillatelse av grunneieren, grev Gyldenløve i Larvik. Og Kristian var i det generøse hjørnet. Av hver norsk og dansk skipper som seilte forbi Færder, eller som hadde nytte av skipene, ga han Wølner rett til å kreve avgift beregnet etter skipenes størrelse, to skilling pr. lest (2,6 tonn). Senere ble forøvrig retten til å innkreve avgift utvidet til å omfatte alle skip.
Generøsitet
Og det var ikke måte på kongelig generøsitet. Wølners arvinger, eller den han ga fullmakt til det, skulle ha den samme rett, skrev Kristian, og avsluttet med en aldri så liten pekefinger: ”Hvorefter alle og enhver vedkommende sig allerunderdanigst have at rette, ei gjørendes førbemeldte Jacob Wølner og hans arvinger derudi hinder eller forfang i nogen maade”. Se det var et kongebrev til å leve med, og Wøhrer smidde mens jernet var varmt. Grev Gyldenløve ga ham tillatelse til å anlegge fyret mot å betale en årlig avgift på 50 riksdaler, og dermed var alle formalia i orden. Hjemme i Drammen fikk Wølner smidd en sylinderformet kurv av jernbånd, utpå foråret 1697 fraktet han den til Færder, satte kurven på nakne fjellet på det høyeste punktet sør på øya, fylte den med kull og tente på. Så var vips! – Færder fyr i drift, det nest eldste i Norge.
Store Færder
Dermed er det vel på tide å gjøre oppmerksom på at kongebrevets ”Færder ø”, er øya som i dag heter Store Færder og som er den største i en gruppe som omfatter Hoftøya, Langeskjær og Knappen. Det gir etter gammel regning fire øyer, og i farten kan det være av interesse å notere at navnet Færder antagelig kommer av gammelnorske ”fjard”, som nettopp har med fire å gjøre, altså ”Fireøyene”. Det rimer forøvrig godt med at øygruppen like sør – der det nåværende Færder fyr står – heter Tristein og følgelig består av tre ”steiner”, øyer om man vil. De kunne telle de gamle nordmenn, og gi forstandige, beskrivende navn!
Tristein best
Bedømt ut fra de sjøfarendes interesser er det neppe tvil om at en plassering av fyret på Tristein ville ha vært den beste, men Wølner valgte altså den mer bekvemme Store Færder. Skjønt bekvem. I et farvann som på strekningen mellom svenskegrensen og Lindesnes har det største antall kulingdager i løpet av et år, skal man ikke vente seg altfor stor bekvemmelighet. Den stadige sørvesten morsker seg ofte opp til kuling og det som verre er, men samtidig er det nok slik at øyene i arkipelet luner litt for hverandre. Hoftøya tar således litt av for Store Færder, og det var da også i sundet mellom de to øyene at Wølner fikk anlagt en slags havn. Fra Hovika var det en bratt, ca. 40 meter høy skråning opp til fyrkurven, men det er neppe grunn til å tro at Wølner noen gang slet seg opp bakken med en kullsekk på ryggen. Antagelig hadde han noenlunne bakken samtidig med opprettelsen av fyret ansatt en fyroppasser, og etter at han hadde bygd en liten steinstue til ham og et skur til kull og ved, trakk nok Wølner seg tilbake og innskrenket sin virksomhet til å holde regnskap med de fyravgifter som ble innkrevd på tollstedene. Ganske tidlig forpaktet han forøvrig også bort hele driften. Og den som måtte slite med kullsekkene var fyroppasseren, av dem Anders Monssøn. Han løste litt av slitet ved å gifte seg, så ble de to til å bære kull, og sparte for øvrig på kullene i den grad han våget. Det ble da også klaget over at det ofte lyste for svakt fra Færder, og det er ikke altfor vanskelig å forstå. Slukhalsen oppe på fjellet krevet visstnok 500 tønner kull i året for å lyse så noenlunne! Ellers hendte det visst at fyret ikke lyste overhodet, og igjen var det fyroppasseren, vind- og værslitt, som fikk unngjelde. Hør bare hva det ble sagt om en av dem: ”Han bærer sin Rus saa standhaftig at han ikke engang er syg Dagen efter, og Vanen har gjort Rusen til en Medicin som forlænger hans liv”. Se det! Litt forståelse for mennesket ute i den forblåste ensomheten. Takk for det!
Over 100 år
Det gikk lenge, men selvfølgelig i ikke i lengden. Den åpne fyrlykten ble brukt i over 100 år inntil nye koster i form av en dansk sjøoffiser, Paul Løvenørn, begynte å feie som sjef for fyrvesenet i Danmark/Norge. Han ville modernisere Færder, og da Wølners arvinger fant at det ville bli for dyrt, innløste staten det opprinnelige privilegium mot å betale en årlig avgift. Det skjedde i 1798, og fire år senere sto statens Færder der, et mirakel med en fyrgryte bak en kuppel i et seks meter høyt tårn. Det var byggmester Peter Fredrik Koch fra Kristiania som bygde tårnet og som ellers utviste så stor interesse for hele anlegget at han i 1802 ble utnevnt til fyrinspektør på øya. Da fortsatte han i den utbyggingen han hadde begynt, blant annet med å reise boliger for loser og fyrbetjening, samtidig som han satte andre spor etter seg. Han dyrket således opp de små jordlappene han fant, og hadde en tid såvel kuer som ungfe og en hest på Færder – en hest som ble satt inn i transporten av kull på veien som Koch anla opp fra Hovika. I det hele tatt var det i hans tid så livlig på øya at eldre tjømlinger ennå den dag i dag beskriver en travel situasjon med ordtaket ”Det er som å tjene på Færder».
I 1852 ble så kullfyret erstattet av, et ”første ordens linseapparat”, men heller ikke det var godt nok. Etter at man hadde opplevd flere forlis på Tristein, øygruppen sør for Færder, ble det besluttet å flytte fyret dit, og 1. juli 1857 ble det nye Færder fyr tent. Elleve år senere flyttet fyrbetjeningen etter fra Store Færder, og siden har det ikke vært fast bosetting på «bemeldte Færder ø».
Søkk borte
Hvor det ble av Jacob Wølner? Nei, han kom vips! inn i historien og gikk vips! ut av den igjen. Siden er det visst ingen som har sett ham. Men dermed er det ikke sagt at drammensere er ute av det norske fyrvesens historie. I 1718 eide Lars Moss en halvpart av privilegiet som var knyttet til fyret på Færder, og selv om det ikke er helt sikkert at han var en svigersønn av Wølner, så er det sikkert at han bodde på Bragernes. Ikke nok med det heller. Det første fyret på norskekysten ble tent på Lindesnes i 1655, men sluknet samme år og kom ikke i drift igjen før 70 år senere. Og den som sto for det da, var Jørgen Michelsen Bornholm, ”en Indvaaner af Strømsøe”, som forøvrig årlig måtte betale 50 riksdaler til Kongsberg kirke fordi fyrdriften ga ham inntekter. Nei, hvor det ble av gamle, gode Jacob? Det nytter ikke å få liv i ham igjen, men kanskje burde man sende ham en vennlig tanke når man blir ledet opp Oslofjorden ved de tre lysblinkene hvert 30. sekund fra Færder fyr. Kjæreste Jacob, du var den første. Hurra for deg!
Ludvig Throndsen. Drammens Tidende og Buskerud Blad 27.04.1996.
.