Einar Chr. Erlingsen kjennes på kjøretøyet

av Else Marie Høst Øyene 27.09.2000

Formannen i Hvasser og Brøtsø Historieforening, Einar Chr. Erlingsen, fikk tidlig øynene opp for historie. Han leste ”Snorre” allerede som åtteåring! Siden har han vært interessert i historie, spesielt Hvasser-historie. Vi ble med Erlingsen inn i ”Hvasserkammerset”, historieforeningens museum i Sandøsund. Her er en gammeldags butikk gjenskapt med datidens varer og det hele. I tillegg fikk vi ta bilen hans nærmere i øyesyn. En jaguar 1964-modell som han lengter hjem til om dagen. Og drømmer om på nattestid.

Bildilla: Bilen til Einar Chr. Erlingsen er lett å identifisere. Z-2402 Jaguar -64, sort og strøken med smidige, vinrøde skinnseter

Den julen Einar Chr. Erlingsen var åtte år fikk han ”Snorre”. Den leste han ut i romjulen, husker han, og siden har han vært interessert i historie. Historie generelt og Hvasser-historie spesielt. Og driftige Hvasser og Brøtsø Historieforening med 120 medlemmer. – 120 av en befolkning på 500, skryter formann Erlingsen.

SPENNENE HISTORIE: Hvasser og Brøtsø Historie forening har gitt ut flere hefter om folk og liv og virksomhet på øya det siste århundret.

Historie er tingen. Og en Jaguar

Vi er invitert inn i ”Hvasserkammerset” i foreningens museum, som holder til i Loshuset i Sandøsund og har mye å bidra med innen loshistorie, kysthistorie og lokalhistorie. Og det spesielle ”kammerset” er innredet med velholdte møbler fra et gammelt Hvasser-hjem. På et rundt bord med heklet brikke ligger tre av de fire heftene foreningen har gitt ut om folk og liv og virksomhet på øya de siste hundre år og vel så det. Årets hefte har Einar Chr. Erlingsen skrevet selv, det heter ”Dill og dall” og forteller om butikker på Hvasser fra 1870 til 2000 – det har vært ganske forbløffende mange av dem, i alle størrelser og mange bransjer. Tittelen er hentet fra en historie om hvalskytter Julius Jahre, som hjalp en kjøpmann i en travel tid og kom sjøveien med varer til en sommergjest. Hun savnet dillen hun hadde bestilt og gjorde noe vesen av det. ”Dill og dall, frue,” sa Jahre, som var litt tunghørt. ”Driver De gjøn med meg?”

– Vi har hatt museet her åpent hver dag i sommer – det er fjerde sommeren nå, sier Erlingsen. – Og heftet har solgt som bare det. Vi tror bildet av den populære Arne Sundseth på omslaget har gjort sitt.

Arv inspirerte

Inntakt: En hel butikk er flyttet fra Østgården til Hvasser og *Brøtsø Historieforening. Foto: Else Marie Høst

Museet er innredet i den delen av loshuset hvor losadministrasjonen holdt til før den ble overført til Horten. Losene selv har fremdeles tilhold her. – Men hvis skøytene også blir flyttet til Horten, spørs det hvordan det går med huset, sier Erlingsen. – Vi har noen bekymringer her. Det er godt og vel tre år siden museet ble åpnet, men grunnlaget ble lagt tre år tidligere. Det hadde seg slik, kort fortalt, at lengstlevende av de to søstre Mathilde og Agathe Gøthesen hadde testamentert alt sitt gods til Menighetsrådet. Innboet ble lagret på en låve, det meste var fra begynnelsen av 1900-tallet og rene kulturhistoriske perler – og rådsformann Erik Reinert syntes det ville være ille å selge det og dermed spre det for alle vinder. Så han allierte seg med Einar Chr. Erlingsen i håp om å finne en løsning. Det var da Hvasser og Brøtsø Historieforening ble dannet, med Sverre Kristensen var første formann, mens losen Thor Pedersen etter hvert fikk overtalt Kystverket til å bidra med foreningslokaler. – Han er museumskuratoren vår, sier nåværende formann. – Skaffer gjenstander, rigger til. Folk her er så ivrige etter å bidra. Fire-fem små rom er i dobbelt for- stand tettpakket med historie, og et rom alene har altså Gøthesen-søstrenes stue fått, mens et annet er avsatt til butikken som også var med i arven. Den var først bakeriutsalg og deretter frøhandel, og hadde stått der urørt siden døren ble stengt for godt mange år tidligere.

Full fart

Ellers er Gøthesen-arven fordelt på Kystmuseet, Hvasser kirkestue og Tjøme Historielag, sier Erlingsen. – Det er for resten noen som mener at vi kun ne ha slått oss sammen, vi to historieforening ene. Men da tror jeg vi ville gått glipp av mye ivrig innsats. Hittil har Tjøme tatt seg mest av landbruket, vi av kysthistorien. Og stoff er det visst nok av. Hvasser-formannen skryter både muntlig og skriftlig av medlemmene som leter og graver og samler informasjon: – De har funnet frem til så mye folk ikke har vært oppmerksom på, en masse lokal historie ingen nålevende har kjent til. Vi har ambisjoner om å komme med ett hefte i året – og når vi har utgitt såpass mye at vi føler vi har fått med det meste, lager vi en bok av det!

FEM GENERASJONER: Fem los-forfedre, fra far Eimar og bakover har plass på ”losveggen” i det innholdsrike muséet i Sandøsund.

En annen historie

Bøker. Trykksaker. Det er her Einar Chr. Erlingsen har brutt med familietradisjonen. På veggen i et av museumsrommene henger bilder av Hvasser-loser på rad og rekke. Fem av dem er Eimar – med m – Erlingsen, bestefar Erling Evensen, oldefar Severin Evensen (som loset ”Heimdal” med kong Haakon inn Oslofjorden i 1905), tippoldefar og tipp-tippoldefar. Selv ble han journalist og forlagssjef. – I det små, presiserer han. Karin, min kone, og jeg driver Forlaget Media i Tønsberg sammen, vi utgir bedriftsblader for Wilhelmsens rederi og Norske Skog og guidebøker for London og Storbritannia. Det er et greit levebrød. Men for et år siden stiftet vi også Kulturhistorisk forlag, med Monica Mclead – oppvokst på Tjøme, forresten – som daglig leder. Det er en hobby jeg gjerne skulle hatt mer tid til. Hittil har forlaget utgitt ”Funnet i Tønsberg”, ”Skipskost” og Roald Dahl-boken om sølvskatten fra Mildenhall i Suffolk: – En barnebok jeg greide å få rettighetene til, og har oversatt selv. Jeg er litt stolt av det. Og snart kommer ”50 år i fokus”, med bilder tatt av avdøde Tønsbergs Blad-fotograf Peder L. Stangebye og tekst av Svein Døvle Larssen. Dessuten – og det synes han er nokså morsomt: – ”Skipsfart”, som forresten er solgt i 4000 eksemplarer hittil – skal oversettes til engelsk. Og oversettelsen er støttet av Norsk Sjøoffisers forbund. – Har de for mange, penger? – De tenker på sine egne om bord i norske skip, de håper at filippinske kokker skal lære seg å stelle til saltkjøtt, erter, fårikål og fleskedupp. Det skal være en del kapteiner som ser frem til det – mange har visst stått i byssa selv og laget til norsk mat når lengselen er blitt for sterk. – Og så tar vi det beste til slutt, sier vi. For vi vet at han har skrevet en bok selv også. – Leiv Eriksson, ja. Det er min forfatterdebut. Jeg har prøvd å sette i system det man vet om vikingenes oppdagelse av Amerika. – Ikke akkurat skvetten av deg? – La oss heller si at historie ikke er noen eksakt vitenskap. Fagfolk har privatisert og mystifisert den. Jeg tar journalistiske virkemidler i bruk, forsøker å hente ut deler av historien og gi stoffet en lettfattelig form. Og jeg er faktisk ikke redd for det historiske, en kapasitet på området har gått igjennom det. Morten Myklebust har forresten laget illustrasjonene.

Og så…

– Og så har jeg fått en ide jeg ikke kan slippe, sier forfatteren. – Jeg har lyst til å lage en slags oppfølger til Roald Dahl-boken. Den skal bygge på to kapitler i ”Gutt” – eller ”Boy”. Han hadde jo norske foreldre og var i Norge og på Tjøme i 17 somre, og de to kapitlene jeg tenker på handler om disse norgesoppholdene. De var tydeligvis lyspunkter i en ikke helt problemfri oppvekst. Det må ha vært på Havna… – Skal du sette i gang research-teamet i Historieforeningen? – Det blir vel dessverre litt perifert. Men jeg ville bli veldig glad hvis det er noen som kan huske noe om Roald Dahl på Tjøme! På 20- og 30-tallet. Og ellers har jeg store planer om å ta en tur til England og snakke med søstrene hans. Alle tre lever ennå, selv døde han jo for noen år siden… Hadde jeg bare hatt bedre tid!

Dype røtter

Akkurat nå venter de på ham i et av nabohusene, noen i Historieforeningen som skal planlegge en liten hagefest.
– Det er mange år siden du bodde på Hvasser – men du mister visst aldri interessen for denne øya?
– Nei, her har jeg dype røtter, og dypere og dypere graver de seg ned. Det blir verre og verre, sier Einar Chr. glad. – Jeg er stadig her ute, hele året – jeg har jo tjukke slekta her, og del i et hus like bak kirken. Det huset har jeg gått ut og inn i siden jeg var fire år, det var en onkel og tante som eide det. De solgte i -69.
– Men da var du bare guttungen? – Det var ikke jeg som kjøpte det. Det var svigerforeldrene mine, kommende – det var samme året jeg traff dattera deres! Så jeg var liksom nissen som fulgte med på lasset.
– Og nå har dere to barn som er like Hvasser-interessert?
– Jente på 16 og gutt på 14. Joda – hvem er ikke glad i Hvasser. Særlig om sommeren. Det ropes fra døren.
– Einar, er du her ennå? Jeg ser bilen din utenfor … Bilen, ja. Den er lett å identifisere. Z 2402. Jaguar – 64, sort og strøken med smidige, vinrøde skinnseter.

Strøken Jaguar: Han kjennes på kjøretøyet, Einar Chr. Erlingsen Foto: Else Marie Høst

Ervervet for to år siden:
– Jeg så en annonse og dro av sted – bare for å se på den, jeg har bestandig sagt at hvis jeg ikke kan ha en Toyota så vil jeg ha en Jaguar. Jeg ble helt skjelven. Prisen var overkommelig også, men jeg hadde jo en hjemme som jeg måtte overbevise. Og jeg fant nok det helt riktige argumentet. Nå har jeg vært fornuftig i 30 år, sa jeg, så nå har jeg lyst til å være litt ufornuftig. Det ble godtatt. Og siden har jeg drømt om’n om natta og lengtet hjem te’n om dagen. – Men den overgår ikke historieinteressen? , – Nei, men den er en god konkurrent. –