Familie, arbeid og oppvekst

Svenn Aarø i samtale med Kari Sundsåsen. 1996.
2001. Svenn Aarø (1926-2003) om bord på LS «Frithjof». 51 år etter han var losgutt på samme båt. Foto: Thor Pedersen

 

Svenns far Carl Aarø (1895 – 1962) var fra Søndre Aarø på Nøtterøy. Han seilte fra Søndre Aarø til Færder for å gå på frierføtter til sin kommende kone Sigrid. Sigrid Edvardsen (1894 – 1984) var født på Færder, der hennes far Reinert Edvardsen var fyrassistent. Han var gift med Louise f. Andersen fra Hertås. På Færder bodde han med familie fra 1888 til 1909. Reinert var fra Kruke på Hvasser. Ved folketellingen i 1910 bor Sigrid i land hos farmor Marie Hansen på Kruke.

Sømanden Carl Aarø bor hos sin tante Julie (f. Nilsen) f.1862 og hennes mann tolloppsynsmann Olaf Dahl f.1874 i Toldergården på Hvasser ved folketellingen i 1910. Han var da losgutt for los Hans Larsen på Fyn. Carl fikk oppleve lostjenesten den gang de hadde «kaperlos», d.v.s. første mann fram til skuta fikk losoppdraget.

Det ble giftemål mellom Carl og Sigrid og 9 unger kom til verden over 20 år. Svenn var nr 8. Fire av guttene ble loser. Det var Morgan, Rolf, Svenn og Knut. Carl Aarø var los på Hvasser fra 1921 til 1962. Fra 1945 til 1960 var han losformann. Han var også ordfører på Tjøme i to perioder fra 1952 til sin død i 1962.

Carl Aarø bygde hus i Krukehavn.Kilde: Utsnitt av postkort fra 1951

Carl og Sigrids barn var Helge f. 1914, Olav Morgan f. 1916, Julie Signora f. 1917, Nancy Marense f. 1918, Irma Lovise f. 1920, Rolf Aage f. 1921, Othar f. 1924, Svenn f. 1926 og Knut Oddvar f. 1934. Familien bodde på Hvasser i alle år. De 5 første barna er født i oldefar Edvard Hansens hus (nå Tove Aarø), de tre siste i huset familien bygde i Sandøsund (nåværende eier Carl Fredrik Aarø.)

Carl og Sigrid Aarø med noen av de voksne barna. F. v.: Svenn, Rolf, Othar, far Carl og mor Sigrid, Julie, Irma og Nancy. Minstemann Knut f. 1934 foran. Kilde: Egil Aarø

Carls tante Julie og onkel Olaf bodde i Toldergården. De mistet sitt eneste barn i barsel. Eldste bror Helge f. 1914 var ofte på besøk hos farens tante og onkel. Det endte med at Helge ble adoptert av dem. Dette var ikke uvanlig i en tid med store barneflokker og andre familiemedlemmer som var barnløse. Familiene hadde tette bånd.

Vaktlaget til far hadde vakt i losskøyta i fire døgn av gangen.To skøyter lå uti fjorden og ventet på båt. I hver båt var det fire loser og to losgutter. En skøyte hadde ytre vakt utenfor Færder og en gikkpå innsiden. Svenn var ofte med i skøytatil far før han begynte på skolen. Det var ikke værforbehold og det ble mye spying, men han ville være med. En gang fikk han være med å lose en båt inn til Oslo. Om bord fikk Svenn for første gang se en bananstokk. Han fikk spise så mye bananer han ville. Det ble litt mye, så han ble veldig forsynt for mange år framover.

Svenn holder vakt i Oslofjord sammen med far. Kilde: Rikke Aarø

På skolen hadde Svenn frøken Kruke. Hun var streng. Svenn husker en episode. Leksa i Norgeshistorie ble ikke godkjent. Det ble gjensitting på Svenn og et par andre gutter. Nå skulle det leses Norgeshistorie og frøken Kruge gikk ned i «privaten» for å lage seg mat. Svenn snek seg til å lese i eventyrboka fra kateteret som frøken Kruge pleide å underholde elevene med. De to andre gutta hang ut av vinduene i 2. etasje og tøyset med ungene på utsiden. Det ble for mye bråk og frøken kom opp for å kjefte. De to som hang i vinduene ble brakt til sine pulter og fikk beskjed om å komme i gang med historieboka. Svenn som ble observert lesende, fikk ros og fikk gå hjem. Hva han hadde lest fikk hun ikke med seg.

Det var skole annen hver dag. På skolefrie dager satt han ofte vakt på Tollerhytta på Kikut hos onkel Olaf.

Svenn ble losgutt for sin far på LS «Frithjof» da han var 17 år. Det var under krigen. Losgutten skulle koke for de som var om bord og seile skøyta hjem når alle losene hadde fått båt. Det var ikke bare å komme seg hjem til Hvasser igjen for losene. Siste båten gikk fra Tønsberg kl 14, så det hendte at de måtte ta beina fatt på veien hjem til Hvasser.

Fra sin ungdomstid på Hvasser fortalte Svenn en spesiell historie. Han hadde vært på fest en kveld og følte seg ikke helt klar for «inspeksjon» av mor, så han snek seg inn i løa til Camilla og Anton Fredriksen på Vestgården for å sove litt. På morgen kom Camilla for å melke. Hun hørte lyder og så at det lea seg i høyet. Camilla løp hylende ut. Svenn snek ut og løp nordover før han kom seg hjem.

Camilla ringte lensmannen. Hun mente hun hadde sett den berømmelige «Rottenikken» forlate låven sin og han løp mot Nordhavna.

«Rottenikken», var en kriminell skoggangsmann som begikk en serie hytteinnbrudd. Han ble anklaget for tjuvslakt, kidnapping og knivstikking under andre verdenskrig. Han skapte frykt i mange bygder etter store avisoppslag høsten 1944.

Han ble brukt av mange foreldre for å skremme ungene vekk fra steder der det ikke var trygt å leke. «Rottenikken» som egentlig het Knudsen, hadde mye usnakket med flere lensmenn i Vestfold. Han fikk bred avisdekning, særlig under en rettsak mot han ført i Tønsberg Tingrett.

Svenn ble møtt av sin mor i døra da han kom hjem og fikk beskjed om sporenstreks å melde seg i Vestgården, der lensmannen var på vei for å organisere manngard. De begynte med Nordhavna og de trengte folk. Ja, så måtte han det da –  stille i en manngard for å lete etter seg selv… Det var svart av folk da han kom tilbake. Nøkler til hytter i Nordhavna ble skaffet og det ble gått grundig til verks, men forgjeves.

En tid etter var Camilla på misjonsmøte hos mor Sigrid og Svenn tillot seg å spørre om hun hadde hatt noen flere besøk av «Rottenikken». Nei, det hadde hun ikke. Svenn førsøkte å fortelle at det var han som hadde sovet på låven da lensmannen kom. Det ville hun ikke gå med på. Det hadde vært «Rottenikken». Hun hadde sett han selv. De hadde bare ikke fått tatt han.

Vi fikk også en fæl historie fra vedhogst. Svenn og Morgan var med faren til Nordre Sandø ved Hvaler for å ta ned en eik de skulle ha til brensel. En forbipasserende bemerket at de fikk passe seg for jernkilen de hadde med. Den kunne lage mye ødeleggelser på folk. Ikke før hadde han sagt det så løsnet kilen fra treet og slo opp i munnen på Carl. Blod og tenner spruta. Det så ikke pent ut, men Carl hadde gebiss, så det var kjøpetenner som lå strødd utover. Tannlegen hans hadde rådd han til å trekke ut alle tenna og kjøpe seg gebiss. Det var ikke bare han som fikk det tvilsomme rådet på den tida. Gebisset var en stor plage for han fikk det ikke til å passe. Nå måtte han i hvert fall ha nytt gebiss og det ble en forbedring.

Etter krigen dro Svenn til sjøs i fem år for å få fartstid. Så ble det styrmannsskole før han ble ferdig los i 1955. Sin kone Karin møtte han som badegjest på Hvasser. Karin var fra Oslo og hun ferierte på Fjellhøy Pensjonat. Der serverte de ikke kaffe etter middag, så hun måtte gå ned på kafeen i Losveien for å få det. Der satt Svenn! Det ble livslangt ekteskap og to fine jenter.

Svenn fortalte en episode fra sin tid på en båt han var om bord på. Han tok en tur i land og møtte stuerten på en restaurant. Denne mannen drakk brus, men Svenn kjøpte en whisky til hver av dem. Whisky var en ny opplevelse for mannen, så han kjøpte en flaske med seg om bord. Den gikk rett ned. Vel tilbake i båten var stuerten lite til nytte i byssa, så Svenn fikk jobben med å lage «stormsuppe». Det var dårlig vær og ustøtt å kokkelere. Stuerten hadde en boks skokrem liggende i en hylle over ovnen, og da kjelen skulle flyttes, dumpet skokremen oppi. Skokrem inneholder bl. annet sprit. Det var ikke tid til å lage ny suppe, så det ble fisket og silt etter beste evne. Suppa ble fortært og det ble kommentert at mannskapet heller sjelden hadde spist en så «sterk» suppe. Den var bra!

Tilbake til barndommen. Losskøytene var ofte innom Færder Fyr. Her bodde det fortsatt flere familier. I 1940 bodde det 40 mennesker på Færder med stort og smått. Da Svenn var med far i skøyta var han ofte her og lekte med barna

Moren Sigrid var datter av fyrassistent Reinert Edvardsen (1855 – 1936) fra Hvasser og Lovise f. Andersen (1852 – 1946) fra Hertås. Sigrid var 7. barn av 8: Inga Mathilde f.1879, Anders f. 1881, Ragna f. 1884, Harald f. 1886, Magnhild f. 1889, Rachel f. 1891, Sigrid f. 1894, Gerda Elise f. 1897.

Familien bodde på Færder fra 1888 til 1909. Fire av barna er født der ute. Sønnen Harald Edvardsen var også ansatt på Færder en tid. To av hans 11 barn er født der i 1913 og 1915. Han ble senere fyrvokter på Lindesnes fyr.

Bestefar Reinert Edvardsen fortalte at han hadde en dagslønn på 4 kr mens han var fyrassistent. Han var en nøysom mann som var opptatt av at man ikke skulle sløse. Fra fyret drev han som fisker som attåtnæring. Hummeren solgte han, men mye av fisken ble saltet, så de skulle ha matlager. Man måtte regne med dårlig vær og ustabil fastlandsforbindelse. Ble det riktig dårlig vær, flyttet familien inn i selve tårnet. Husene kunne blåse i stykker, men man regnet med at selve tårnet fra 1857 holdt i all slags vær. Tredje etasje var panelt. Her hadde det vært drevet skole. Sigrid hadde guvernante som liten, men flyttet etter hvert til besteforeldrene på Kruke på fastlandet når skolen var i gang. Fra 1900 ble Færder egen skolekrets med 15 ukers skole. Det bodde fire familier på fyret rundt århundreskiftet. Svømmekunnskaper var det dårlig med. Mor Sigrid lærte aldri det.

Besteforeldre Reinert Edvardsen f. 1855 og fru Lovise Andersen f. 1852 med voksne barn. F. v. Rakel f. 1891, Anders f. 1881, Magnhild f. 1889, Ragna f. 1884, Sigrid f. 1894, Harald f. 1886, Gerda f. 1897 og Inga f. 1879 (står bak foreldrene.) Kilde: Svenn Aarø

Reinert måtte vedlikeholde fyret. En gang skulle han male på toppen, 47 meter over bakken. Øverst på fyret er det et galleri med rekkverk rundt fyrlykten. Bestefar rigget seg til med stige som var surret til toppen av hatten på tårnet. Så skulle han klatre opp med malerspannet. Bestemor sto nede på bakken og så på. Det gikk ikke bedre enn at tauet som holdt stigen røyk og bestefar seg ned på innsiden av rekkverket. Det må kalles å ha flaks. Det ble med noe blåmerker og litt kjeft fra en skrekkslagen bestemor som opplevde at stigen kom gjennom lufta og falt i biter foran føttene hennes. Bestemor Lovise husker Svenn som en snill dame. Hun var en flink forteller. Vi skulle gjerne ha truffet henne,

Besteforeldrene bygde et hus på Odden for å ha et sted å bo på gamle dager (nåværende eier Stange), men det endte med at de flyttet inn i Edvardsens foreldrehjem på Kruke da de gamle døde (nåværende eier Tove Aarø). I 1916 går Edvardsen tilbake til marinen som underoffiser med den begrunnelsen at lønna der er omtrent det dobbelte av hva han får på Færder. I 1919 slutter Edvardsen i fyrvesenet. Reinert Edvardsen fikk Kongens fortjenestemedalje for 40 år i Fyrvesenet, men vi vet ikke når han mottok den.

Stod første gang på trykk i publikasjonen «Levd liv på øyene våre». Hvasser og Brøtsø Historieforening 2018