Bakgrunnen for denne historien er at i arbeidet med Hvasser og Brøtsø Historieforenings prosjekt «Fra Folkemunne», med formål å ta vare på øyenes historie for ettertiden, var det to navn som ofte dukket opp. Det var Kamilla og Anton Fredriksen. Det ble fortalt både om deres spesielle liv, med ansvaret for sine søsken etter foreldrenes alt for tidlige død, samt mange anekdoter, vandrehistorier og fortellinger om dette søskenparet som bodde hele sitt liv på Vestgården.
På 1800-tallet var Vestgården en av Hvassers største gårder. Den strakk seg fra Østgården Vestre i sør og helt til Vasskalvsundet i nord. I 1795 ble gården først delt i to mellom brødrene Rasmus (1763-1846)) og Anders Hansen (1766-1843). Rasmus Hansens del ble senere delt mellom hans fire sønner. Anders del, det som i dag er Vestgården, ble først solgt til Anders Torbjørnsen fra Gunnarsrød. I 1884 kjøpte Lars Kristian Fredriksen (1828-) gården av Gina Torbjørnsen, enken etter Anders. Lars Kristian var gift med Karoline f. Amundsdatter (1838-) fra Paulsrød i Rygge. Han hadde overtatt nabogården Østgården Vestre etter sin far Fredrik Hansen (1801-1876). Lars Kristian beholdt også denne gården, leide ut husene og overlot den senere til sin nest eldste sønn Amund (1877-). Vestgården ble overtatt av den eldste sønnen Fredrik Fredriksen (1876-1921) og hans ektefelle Kirstine Sofie f. Abrahamsen (1875-1921) fra Østgården på Hvasser.
Fredrik og Kirstine fikk 10 barn, hvorav 9 vokste opp. Av disse var Kamilla (1900-1976) og tvillingene Barbra (Babbi) (1902-1997) og Anton (1902-1981) de eldste i søskenflokken. 
I 1921, da Kamilla og Anton var 21 og 19 år gamle, døde begge foreldrene, og de ble sittende igjen med 7 søsken som de tok ansvaret for. «Øvrigheta» ville splitte barna og plassere dem hos andre. Men: «Det skal ikke bli noe av!» som Kamilla kontant sa – og det ble det ikke heller. Hun gjorde som Marte Svennerud i Barbra Rings jule-historie. Hun som gikk til presten etter lærer Hansens 7 barn var blitt foreldreløse. og sa: «Ittno knussel, je tæk dom aille sju». Og slik ble det; Kamilla og Anton ble boende på gården med alle søsknene. Den eldste av jentene, Babbi, var nok allerede på vei ut av foreldrehjemmet. Den yngste, Helga Alvhild, var bare 2 år. I mai 1922 overtok Kamilla og Anton gården i sin helhet ved å løse ut sine søsken for kr.30.000,-. Vestgården var da et middels stort bruk med mye utmark, 4-5 kuer, okse, ungdyr, 2 hester, gris og høns.
(Rekkefølgen her er noe usikker.) Kilde: Martha Sørensen
Frank Sørensen, sønn av Kamilla og Antons søster Martha (1916-2005), forteller at Anton hadde hatt spanskesyken og var fysisk preget av dette. Blant annet var han skrøpelig til bens, og brukte to knortekjepper til stokker. Det var derfor Kamilla som holdt familien sammen og var den drivende kraften i den daglige driften av barn, hjem og gården. Anton hadde ansvaret for jordene og dyrket korn og poteter. De hadde noe hjelp utenfra til gårdsdriften, samt hjelp av hele ungeflokken etter hvert som de vokste til. Om sommeren spedde de på inntektene ved å leie ut til sommergjester. Anton hadde også en hest, og drev utstrakt fraktvirksomhet på øya. Han kjørte i bryllup og begravelser med vognen pyntet med granbar, han hentet jordmoren ved behov, han kjørte plog med hest om vinteren og leide seg ut med pløying vår og høst i tillegg til å frakte diverse varer som ved, kull og koks.
Frank forteller at da Sigvart Schøning-Olsen (1905-1971) skulle anlegge plen på østsiden av motellet, skulle Anton kjøre gjødsel fra gården til gartneren som anla plenen. Han kjørte, kjørte og kjørte – lass etter lass. En bekjent av Anton spurte ham hvordan det kunne bli SÅ mange lass av den jobben der. «Blanda med jord, jeg. Blanda med jord», svarte Anton. Det spørs om ikke Sigvart lurte litt på dette, han også!
Franks søsken, Finn og Eva Sørensen, forteller at høyonna var den mest travle tiden på gården, da var det liv og røre der. Asta, Kamilla og Antons yngre søster, hadde ansvaret for kjøkken og matlagingen. Hun var en flink kokke og laget god mat, men til Kamillas fortvilelse var Asta ikke opptatt av hva ting kostet, Hun handlet og handlet, alt hun hadde lyst på, uten å vøre penger. Kamilla ble mer og mer fortvilet og det sies at hun til slutt måtte selge en tomt for å få betalt hos kjøpmannen. Høyonna var også en morsom tid for ungene i nabolaget. Jan Jørgen Haarstad, fast sommergjest på Hvasser fra 1947, forteller om gode sommerminner fra Vestergården. Gården hadde et stort uthus til utstyr og vogner nede på Vestergårdsbrygga. Guttungene fikk lov til å være med ned å hente høyvogna og deretter delta på selve høyonna. På nordsiden av hovedhuset på gården var det et kjempestort morelltre. På vei inn til låven med høyet gjaldt det å strekke seg så lang en var, og få med seg flest mulig moreller til å stagge sulten med. Etter hvert som låven fylte seg opp var det mye leking og hopping i høyet.
Det var ikke lett å få det til å gå rundt økonomisk, for gården ga ikke inntekter nok til å fø opp en så stor barneflokk. Redningen for familien ble omsetning av hyttetomter. I følge Frank Sørensen, solgte Kamilla stort sett tomter, mens Anton bygslet bort og fikk årlige leieinntekter. Det sies at Kamilla hver sommer gikk fra hytte til hytte og hentet inn de årlige bygslingsavgiftene. Dette syntes ikke Anton at var helt greit. Derfor startet han etter noen år sin egen bygslingstur før Kamilla rakk å gå. Han sa klart fra til sommergjestene at de ikke måtte fortelle dette til Kamilla. Da Kamilla kom på sin runde, sa de ingenting, og betalte igjen. For de fleste gjorde det ikke så mye. Bygslingssummen var lav, og noen indeksregulering var det ikke snakk om. Men det måtte jo bli oppdaget av Kamilla til slutt, og da sies det at det virkelig ble «oppvask» på kjøkkenet på Vestgården! Lillian Aubert f. Scheel, sommergjest på Hvasser siden 1957, forteller at når Anton var på «innsamlings-runden» sin, ble det gjerne en dram på hver av hyttene. På slutten av runden, når han kom til familien Scheel, var det ikke noe å si på humøret til Anton!
Dette med økonomien, og hva pengene skulle brukes til, var nok et stadig tilbake-vendende problem for søskenparet. Det sies at Anton ofte gjemte unna det han tjente. Blant annet i steingjerdet på Vestgården. Ulempen med det var at han ikke alltid husket under hvilke steiner han hadde gjemt dem. En navngitt, nå avdød, hvasser-gutt hadde fått nyss om dette, og fant visstnok en del av pengene. Verre gikk det den sommeren Anton etter sigende hadde gjemt pengene sine i ovnen på rommet sitt, og Kamilla fyrte opp fordi hun syntes det begynte å bli litt kjølig der! Om dette er helt sant, eller bare en vandrehistorie, det skal være usagt. Frank forteller videre at når Kamilla tok seg en tur til byen, hendte det at Anton ringte slakteren Ringstad og skaffet seg ekstra inntekter ved å selge Kamillas kalver, før hun kom hjem igjen.
Selv om de ofte hadde lite penger, var Kamilla kjent for å være en raus kvinne som alltid hadde noe å gi bort og som delte det hun hadde med dem som trengte det bedre. Ikke minst under krigen var det mange som fikk sårt tiltrengt hjelp på gården.
Einar Chr. Erlingsen forteller om en dag under krigen da det skulle slaktes en okse på Vestgården. Anton hadde alliert seg med brødrene Harald og Magnus Erlingsen. De skulle hjelpe til med slaktingen, mot å få med seg en skikkelig oksestek som betaling for jobben. Det likte Kamilla dårlig, hun ble rent ut sagt rasende. Så da lønnen skulle utbetales fikk brødrene i stedet med seg ei sinkbøtte med dampende okseblod. Ikke langt unna bodde en ungkar som var kjent for å ha tilgang på hjemmebrent, om enn av heller tvilsom kvalitet. Der ble det fest, med varmt okseblod som blandevann. Om det var opprinnelsen til den kjente drinken «Bloody Mary» skal derimot være usagt!
Kamilla var en meget kristen og from person, og drev blant annet søndagsskole for ungene på Hvasser i flere tiår, både i kirken og i den søndre stua hos seg selv.
Anton var ikke særlig religiøs, så for han kunne det nok bli litt vel mye unger rekende ut og inn. I Hvasser og Brøtsø Historieforenings bok «Avhold, misjon, fest og glede» fra 2015, skriver Einar Chr. Erlingsen så levende om det å gå på søndagsskolen. Det var ikke mange gutter der, men hjemme hos Einar var det ingen bønn. På søndags-skolen skulle de, uansett hvilken lek som måtte avbrytes. Beviset på at de hadde vært der, var små gullstjerner som ble klistret på fremmøtekortet deres. Det året Einar fant lignende stjerner blant morens julepynt, var det året han fikk diplom for godt fremmøte! Opplegget hans falt bokstavelig talt i fisk da Kamilla byttet ut stjernene med små fisk som skulle plasseres i et garn tegnet på kortet. Men likevel, Einar har gode minner fra søndagsskolen; Kamilla var snill, det vanket gjerne en kakebit og fine Jesus-bildene som de samlet på, og som han syntes å huske at han limte inn i en liten bok. For ikke å glemme juletrefestene i finstua. Da kom også guttene som ikke vanket der vanligvis, for da ble det delt ut poser med mye godt i til alle. Det fortelles også at når Kamilla lukket øynene og henga seg til salmesang, hendte at noen så sitt snitt til å snike seg ut av vinduet.
Frank husker at Anton var uenig i alle pengene Kamilla brukte på misjons-virksomhet og emissærene som kom innom, og som delvis bodde der. Da skulle det kjøpes inn det beste som var, og det tæret nok på husholdningen. I tillegg hadde Kamilla langt flere møter hjemme hos seg, enn det de andre hadde. Møtene skulle gå på rundgang blant de som var med, men når noen av de andre ikke kunne, var det som regel Kamilla som stilte opp. Møtene ble holdt i den nordre stua på Vestgården. Det kunne gå ganske hardt for seg, for møtene ble ofte ganske hete og intense når bønnen tok Kamilla og de andre. De åpnet vinduene, lukket øynene og sang av full hals så det hørtes over halve Hvasser!
I fastetiden hadde Kamilla alltid en bøsse til «Brød for Verden» fra Kirkens Nødhjelp stående på spisebordet. Franks ektefelle Grete, forteller en historie om bøssen fra sønnen Jons fødselsdag. Familien var samlet til feiring, og Franks mor, Martha sier til Anton: «Nå får du gi Jon en liten gave, da Anton». Og Anton visste råd. Han lirket en femmer ut av bøssen til Kamilla, ga den til Jon – og var veldig fornøyd med seg selv.
Livet på Vestgården var nok ikke bare enkelt for Kamilla og Anton. De fikk mye ansvar i ung alder med mye arbeid på gården og mange barn å passe på. Ingen av dem giftet seg, for som Kamilla en gang hadde sukket: «Hvem er det som vil ha oss, med så mange unger å ta seg av». Det sies at Kamilla hadde en frier en gang, men det ble det ikke noe ut av. I tillegg opplevde familien flere store tragedier. Først omkom broren Finn i en eksplosjon i Amerika, om bord i båten hvor han hadde hyre. Deretter druknet Kristian (1909-1931) da han dro over fjorden til Østfold for å sette en jente over til kjæresten hennes. Været var dårlig, båten kom aldri frem og begge druknet. Som om ikke det var nok, druknet også Birger Jonassen i 1938 etter en rotur på Kilen. Birger ble bare 7 år gammel. Han var sønn av Babbi, Antons tvillingsøster.
Det var en kjent sak at Anton og kompisene hans likte å ta noen øl sammen, og gjerne med noen drammer til. Men drammene var selvfølgelig medisin og bare «for gikta»! Finn Knobel har fortalt Frank om en gang Anton hadde kjøpt 4-5 lange pils, «murærær» som de ble kalt. Han tok seg en tur bort til Knobel, men ville ikke vise disse til kona hans Fia. Han satte derfor pilsen opp i noen melkespann som sto på trappa. Men det var ikke lurt, for Fia fant dem, og ropte: «Se hva jeg fant!». «Ikke mine» svarer Knobel. «Ikke mine heller», sier Anton. «Så fint, da», svarer Fia og setter flaskene i kjøleskapet. Så der endte den hyggestunden.
Eva og Finn forteller at Anton hadde mye humor og var god til å dikte og lage rim. Dette kom nok spesielt til uttrykk når han hadde fått noe «innabords». Når Anton hadde tatt seg en tår for tørsten snakket han ofte på rim. Einar forteller at Anton rett som det var ble spurt om hvor gammel han var. Da svarte han gjerne: «Født i nittenhundreogto, det får vi tro».
Når han først tok seg en runde med kompisene sine, kunne han godt være borte noen dager. Det gjorde Kamilla like rasende hver gang. Anton visste jo det, så for å blidgjøre henne hendte det at han sendte hjem en kasse med matvarer fra Bertrand Kristiansen i Vikerholmen, før han selv kom hjem. Han fylte kassen med smør, mel, fiskeboller og andre godsaker. På veien hjem dro han gjerne innom søsteren Martha først for å barbere seg og få i seg litt mat og kaffe. Likevel, det kunne gå hett for seg når han kom hjem til en sint Kamilla som ikke lot seg formilde, hverken av mat eller en nyvasket Anton.
Anton var nok ikke så nøye med klær og hygiene. Det var vel en kjent sak at han ikke akkurat tok full kroppsvask hver dag. Når det gjaldt klær, hadde han ikke store krav. Han brukte et tau til belte, og gikk med de samme klærne til de nærmest ramlet av ham. Sommergjester syntes hans så stusslig ut, og ga han både sko og brukt, pent tøy. Bjørg M. Olsen forteller om en vandrehistorie fra et besøk Anton hadde hos dr. Solem på Tjøme. Anton hadde vondt i foten, og hadde forberedt seg godt og vasket den vonde foten. Dr. Solem ville imidlertid se begge føttene for å sammenligne. Da Anton tok av seg på den andre foten, utbrøt dr. Solem forskrekket: «Si meg, er disse to et par, da?».
Bente Heilo (Andersen) husker godt at Anton alltid gikk med de to stokkene og at han samlet på småstein som han puttet i lommen. Hva han skulle med disse steinene vites ikke. Hun forteller videre at Anton en gang skulle besøke sin søster Alvhild i Oslo og satt på med faren hennes innover. Anton var jo et underlig skue, med sliten dongeridress, sixpence, syltestrikker rundt buksebeina og de to kjeppene til stokker. Ikke rart at det ble trafikkork og kaos da han ble satt av i Bogstadveien!
I følge Frank var Anton litt av en stabukk. En dag hadde han vært i byen hos fysioterapeuten. Han bestemte seg for at han kunne gå hjem igjen «for nå var han så fin i hoften og bena som han ikke hadde vært på lenge». Men han var nok ikke så god som han trodde, for da han kom til Vrengen, hadde han fått nok – og tok bussen hjem.
Sverre Reiss-Jacobsen tilbragte mye tid på Vestgården hos Kamilla og Anton, og har med seg mange gode minner fra somrene på gården. Han var en slags gårdsgutt som fikk litt lønn i høyonna, men han var der mest fordi de var snille og det var godt å være der. Sommeren 1955, da han var 17 år, bodde han og Sverre Bjørndalen i en alkove på stabburet. De hadde det fritt og godt. Han forteller videre at han er full av beundring over hvordan Kamilla og Anton overtok ansvaret for alle søsknene og holdt familien samlet. Det var ingen enkel oppgave, fordi det var dårlige tider for de fleste på 1920-tallet. Men likevel delte de det de hadde, og hjalp til der hvor det var nød. Sverre husker godt at det med religion var en strid mellom de to. Kamilla som fromt troende og Anton som det motsatte. Anton mente nok at hun ble utnyttet av emissærer som bodde der gratis hele tiden, at alle møtene som ble holdt på Vestgården kostet mye, og at det gikk med alt for mye penger til dette.
Sverre forteller videre om en morsom historie fra gårdens kjøkken. Han var der sammen med Anton, og inn kommer sommergjesten fru Durban. Hun hadde hytte sør for Vestgården. Hun kom nok for å be om et eller annet, om noe hun ville oppnå, tror Sverre. Hun pratet i vei, men Anton var ikke interessert. Han viste dette tydelig ved å fortsette med sitt og å legge i ovnen. «Men hør nå her Fredriksen….», forsøkte fru Durban seg. Men da den eneste responsen hun fikk fra Anton var at han sa: «Se til ovnen, du Sverre». Da skjønte hun at slaget var tapt og gikk med uforrettet sak.
Av alle Kamilla og Antons søsken, var det bare Martha som ble boende på Hvasser med sin familie. Frank, Finn og Eva har veldig gode minner om hva Kamilla og Anton betød for deres oppvekst. Det var alltid hyggelig å være hos dem. Finn og Eva forteller at de hver morgen startet dagen med å løpe ned til Kamilla og Anton. Der ble de alltid mottatt med kyss, klemmer og glede over at «unga deres» kom innom. Kjeft fikk de nesten aldri, uansett hva de lekte eller at de ikke ryddet opp etter seg. De fikk lov til det meste, bortsett fra to ting som var helt forbudt. Det ene var å hoppe i høyet når høyet var vått. Ble det for hardt pakket sammen, for tett, kunne det gå varmegang i det, og gassen som utviklet seg kunne bli selvantent. Det andre var å spille kort. Finn forteller om en gang han var 5-6 år og hadde gått til Kamilla og Anton med en kortstokk han hadde lånt av faren sin. Denne oppdaget Kamilla, som ble sint fordi kortspill var synd og «man kunne lett spille seg fra gård og grunn». Hun kastet billedkortene inn i ovnen. Heldigvis rakk Finn å raske dem ut igjen før de tok fyr. Og glad var han, for det hadde ikke vært greit å komme hjem til far uten kortstokken!
Finn forteller videre at den gudstroen han hadde lært av Kamilla, forsvant da han var ca. fem år. Da hadde han fått en flott plast seilbåt i gave. Dessverre så knakk masten ved et uhell, og Finn var helt utrøstelig. Men da visste han råd. Han kunne be til gud, for han hadde lært av Kamilla at «gud hadde hjelp til alle, men hjelpen hans var ikke synlig for menneskene». Så Finn lukket øynene og ba så mye han kunne. Men det hjalp ikke. Masten var og ble knekt. Da tenkte Finn at hvis han la båten og masten inn i mørket i skapet, så ble de i hvert fall usynlige, og da ville gud hjelpe. Men akk, masten var like ødelagt, og tilbake satt en skuffet liten gutt.
Når det gjelder gaver ellers, forteller Eva at Kamilla ga hver av barna på søndagsskolen en billedbok i gave til jul. Både hun og Finn måtte hjelpe til med å pakke dem inn, for Kamilla var som vanlig ute i siste liten! Juleforberedelsene hennes startet ofte ikke før julaften om morgenen. Da skulle det vaskes og bakes, lages mat, pakkes, dyrene stelles og det skulle gjøres i stand før det var tid for julemiddag klokka fem. Men før det så var det gudstjeneste, som Kamilla ofte kom for sent til. Av og til måtte en av ungene løpe hjem og hente henne! Det var visst ikke bare julegudstjenesten hun kom for sent til. Det gjaldt vanlige gudstjenester og. Og ikke minst til julemiddagen. Hun kunne komme opp til en time for sent. Ikke så rart, så mye som hun hadde gjøre. Men Anton – han var presis, han!
Svenn Aarø forteller i 1966 en annen morsom historie til Kari Sundsåsen i Hvasser og Brøtsø Historieforening. Den var fra hans ungdomstid på Hvasser:
Svenn hadde vært på fest en kveld og følte seg ikke helt klar for inspeksjon av mor, så han snek seg inn i løa til Kamilla og Anton Fredriksen på Vestgården for å sove litt. På morgenen kom Kamilla for å melke. Hun hørte lyder og så at det lea seg i høyet. Kamilla løp hylende ut og Svenn snek seg ut og løp nordover før han kom seg hjem. Kamilla ringte lensmannen. Hun mente hun hadde sett den berømmelige «Rottenikken» forlate låven og løpe mot Nordhavna. Svenn ble møtt av sin mor i døra da han kom hjem og fikk beskjed om sporenstreks å melde seg i Vestgården, dit lensmannen var på vei for å organisere manngard. De begynte med Nordhavna, og de trengte folk. Ja, så måtte han det da – stille i en manngard for å lete etter seg selv! Det var svart av folk da han kom tilbake. Nøkler til hytter i Nordhavna ble skaffet og det ble gått grundig til verks, men forgjeves.
«Rottenikken» var en småkriminell uteligger som begikk en serie hytteinnbrudd. Han ble anklaget for tjuvslakt, kidnapping og knivstikking under andre verdenskrig. Han skapte frykt i mange bygder etter store avisoppslag høsten 1944. Han ble brukt av mange foreldre for å skremme ungene vekk fra steder der det ikke var trygt å leke. «Rottenikken» som egentlig het Knudsen, hadde mye usnakket med flere lensmenn i Vestfold. Han fikk bred avisdekning, særlig under en rettsak mot han ført i Tønsberg tingrett. En tid etter var Kamilla på misjonsmøte hos Sigrid, og Svenn tillot seg å spørre om hun hadde hatt noen flere besøk av «Rottenikken». Nei, det hadde hun ikke. Svenn forsøkte å fortelle at det var han som hadde sovet på låven da lensmannen kom. Det ville hun ikke gå med på. Det hadde vært «Rottenikken». Hun hadde sett han selv. De hadde bare ikke fått tatt han.
(Denne historien er også brukt i Hvasser og Brøtsø Historieforenings hefte «Levd liv på øyene våre». Utgitt i 2018)
På grunn av store snømengder falt låvetaket på Vestgården sammen i 1966 og det ble derfor slutt på ordinær gårdsdrift for Kamilla og Anton. Anton var nok ikke fornøyd med dette og skulle gjerne hatt låven reparert. Einar forteller om en selvopplevd historie som fant sted mot slutten av 1960-tallet: Kamilla skulle besøke sin søster Alvhild i Oslo. Da benyttet Anton anledningen og innkalte Einar, Morten Rasmussen og Trond Thomassen. Nå skulle det hugges ved, felles trær og, ikke minst; ryddes i vrakrestene etter låvetaket. Anton hadde ikke gitt opp håpet om nytt tak, han savnet å ha dyr på båsen. Kamilla hadde nok en mer realistisk holdning til dette ”prosjektet”. Ungguttene likte å jobbe for Anton, det var alltid noe morsomt som skjedde, og han betalte godt. Dessuten var han sosial og artig å prate med, og han likte å avslutte arbeidsdagen inne på kjøkkenet over en kaffekopp. Mens de satt slik en kveld ringte telefonen i dagligstua ved siden av. Anton var jo dårlig til beins, så Morten ble sendt inn for å svare. Deretter utspant følgene samtale seg mellom Anton og Kamilla – med Morten som mellommann:
Anton: Hvem er det?
Morten: Det er Kamilla.
Anton: Hva vil hu?
Morten: Hva vil du?
Morten lytter og fortsetter: Hu sier hu kommer hjem i mårra.
Anton: Si at det hastærn´te så fælt!
Morten: Det hastærn´te så fælt!
Det syntes nok Kamilla at det gjorde. I hvert fall var hun hjemme igjen neste dag. Dermed ble det også slutt på ”restaureringsprosjektet”.
På denne tiden hadde Kamilla og Anton nådd pensjonsalder. De levde resten av livet sitt av tomtene sine, både salg og bygsling – samt av sine pensjoner. Kamilla fikk kreft og døde i 1976. Anton levde fem år lenger og endte sine dager på sykehjemmet på Tjøme i 1981. Eva og Finn forteller at moren Martha passet mye på Anton etter at Kamilla døde, og før han kom på sykehjemmet.
Kamilla og Anton vil fortsatt bli husket i mange år fremover, både av fastboende og av sommergjester. Ikke minst for ansvaret de tok da foreldrene døde, den hjelpen de ga til folk som trengte det – og for de mange gode historiene om dem.
Kilder:
Samtaler med:
Andersen, Frank
Aubert, Lillian
Erlingsen, Einar Chr.
Heilo, Bente
Haarstad, Jan Jørgen
Olsen, Bjørg M.
Reiss-Jacobsen, Sverre
Sørensen, Eva
Sørensen, Finn K.
Sørensen, Frank og Grethe
Aarø, Svenn (fra Hvasser og Brøtsø Historieforenings hefte «Levd liv på øyene våre». Utgitt i 2018.)
Historien er skrevet høsten 2018 av Anniken Hauge, Hvasser og Brøtsø Historieforening.