Skumle hendelser på Hvasser

Andersen, Frank: SKUMLE HENDELSER PÅ HVASSER

Spøkelser og «gærninger» på Eidene

For å komme til Verdens Ende på sykkel måtte vi sykle over «det farlige» Ormelet, men verst var det forbi Eidene. Ungene på Ormelet likte ikke hvasserungene, og forsøkte å stoppe oss. På den store gården på Eidene drev doktor Solem noe som het «DOKTOR SOLEMS KLINIKK FOR NERVØSE BARN». Der kom barn og ungdommer fra hele Norge som foreldrene ikke klarte å takle selv. Mange var nok nervøse (som stedet het), men de fleste led vel av det vi nå kjenner som ADHD. ADHD var et ukjent begrep i 60- og 70-årene. Det var noen jenter der også, men guttene var i stort flertall, og det kunne være opp mot 100 barn og ungdommer på Eidene på en gang. Vi var alltid redde for denne gjengen når vi syklet forbi Eidene på vei til Verdens Ende. Vår store skrekk var å bli stoppet av «gærningene» på Eidene, som vi kalte dem. De var ganske ville mange av dem. Spesielt en var vi livredde for. Han hadde et glassøye, og da han og kameratene hans av og til fikk stoppet oss tok han alltid ut øyet sitt og trykket det opp i ansiktene våre. Vi hadde aldri sett noe liknende, og det åpne sorte hullet, hvor øyet skulle være, ser jeg fortsatt for meg.

Ikke nok med det, det spøkte også i den gamle store hovedbygningen på Eidene som lå rett ved veien. Spøkelset vi hadde hørt om var en gammel dame som i seilskutetiden hadde mistet mannen sin under et forlis i en kraftig storm ute i fjorden. Dama bodde på loftet på Eidene, og hver natt gikk hun ned trappa, slo dører opp og igjen så det smalt, før hun gikk ut på et fjell i nærheten og ropte på mannen sin. Ingen så henne noen gang. Bare hørte henne.

Det var også et annet spøkelse på Eidene. Det var ei yngre dame som for et par hundre år siden hadde mistet babyen sin ned ei trapp. Barnet slo seg i hjel, og den unge kvinnen går fortsatt igjen, opp og ned trappa, der hun mistet barnet. Mange har hørt knirkingen i trappetrinnene om natta, men ingen kan se henne.

Hver vår ble det arrangert fotballkamper mellom skolene på Tjøme og Hvasser. Det vekslet på hvor vi spilte mellom Lindhøy, Eidene, Bjørnevåg og Hvasser skoler. De tøffeste kampene var alltid når Eidene var motstanderlaget. De var «gærne», taklet beinhardt, og siktet mer på oss enn på målet. Det var alltid mange utvisninger når Eidene-laget var på banen.

Mai Lindegaards Stiftelse, dr. Solems Klinikk for nervøse barn, Tjøme, postkort ca 1950.

Spøkelser også på «Baldershage» i Langvika

Også på Baldershage Sommerpensjonat i Langvika var det spøkelse. Jeg kan bare huske at vi syklet dit en eneste gang. Vi så ingen spøkelser, men leita mye rundt på den store eiendommen. Jeg kan ikke lenger huske hva type spøkelse det var der nede.

 

Bilde: Baldershage

 

Spøkelser på Hvasser

Det var spøkelser også på Hvasser, ble det sagt av de eldre menneskene der ute. Det trodde vi egentlig ikke noe på, for ingen av oss hadde sett noe til dem. Fra et hefte som historielaget på Hvasser har gitt ut har jeg sakset noen spøkelseshistorier fra Hvasser:

«Bukkeberget heter et lite fjell og har fått navnet sitt fordi det gikk bukker på beite der. Og i gamle dager – ja selv i nyere tid – spøkte det ved berget. En troverdig dame fra Hvasser møtte en gang to personer der borte, men før de passerte hverandre forsvant de to i løse lufta. En historie fra nyere tid forteller at en Hvassermann med en trehjuls motorsykkel som han hadde bygd styrehus på, kom kjørende hjemover en kveld. To skjeletter kom hoppende ut i veien, og «bilisten» ble så skremt at det holdt på å gå galt. Han kom seg likevel velberget, men blek, hjem. De samme skjelettene viste seg også i Rabesvingen på Brøtsø, men fikk snart kjøtt på beina, og ryktene navnga to tjømlinger som spøkelser.

Fanteglova var kjent for at det kunne spøke litt. I steinbruddet der var ei stor kran. En kveld, før gatelysene kom, satt noen ungdommer og venta på misjonsdamene som var på vei opp bakken. Rett før damene kom til bruddet, hang en av guttene og dinglet i kranbommen. Han var lyst kledd og kunne lett se ut som en engel. Guttene svingte bommen med «engelen» ut over veien og klarte å skremme vettet av damene».

Et mord ved Lilleskagen

Da jeg var omtrent 10 år gammel skjedde det noe virkelig stort ute på Hvasser. Rett ved parkeringsplassen for Lilleskagen lå det en liten badegjesthytte. Den står der den dag i dag, og er fortsatt liten i motsetning til de fleste hyttene på Hvasser nå.

En høstdag kom sønnen i huset, som da var student, ut på hytta for å lese i ro og mak. Han var daglig innom min onkels butikk for å handle, og ble ofte stående å flørte med butikkjenta der. En dag handlet han ekstra mye, og fortalte at han skulle få besøk av ekskjæresten sin fra Oslo. Neste dag kom han opp i butikken og sa at han hadde drept ekskjæresten på hytta kvelden i forveien. Butikkjenta trodde ikke noe på dette og lo av ham, og han gikk sin vei, smilende.

Dagen etter kom han igjen opp til butikken. Da ville han låne telefonen. Det fikk han, og stor ble jentas overraskelse da hun hørte at han ringte til lensmannen på Tjøme og rolig fortalte at han hadde drept ei jente med kniv, og at han ville ha lensmannen utover.

Det hele viste seg å være tilfelle. Full drapsetterforskning, politibiler, likbil og mye styr. Det var spennende for oss 10-åringer på lille Hvasser. Vi syklet daglig bort til hytta og tittet inn av vinduene og leita i buskene. Vi trodde han var en massemorder, og at vi ville finne flere lik rundt om kring på eiendommen …

Fiskeren fra Onsøy som døde i Sandesund

En kveld var vi Hvasserungene nede på brygga i Sandøsund og så på at fiskebåtene levere dagens fangst. Plutselig smalt det kraftig i en av fiskeskøytene, og tykk svart røyk steg opp fra motorrommet. Vi stimlet sammen for å se på. Et par fiskere gikk om bord, og etter kort tid bar de fiskeren ut av båten og la han på kaia, husker jeg. Han var død, og jeg husker ansiktet hans var helt sort fra den sorte, tykke røyken som kom ut fra dieseltanken som hadde eksplodert.

Dette var dramatisk, og noe virkelig stort for oss ungene. Etter en stund kom ambulansen og hentet onsøyfiskeren. I mange år etterpå dukket synet av denne sorte fiskeren opp i mine drømmer, og jeg var sikker på at alle som døde var svarte som kull i ansiktet …

Bonden på Sandø og grisen i fryseboksen

På 1960-tallet var det ingen som hadde egne frysebokser. Derfor leide Fatter et fryseboks- hus som han plasserte på eiendommen. Det var et stort rom med omtrent 50 små fryseskap for utleie. Det var populært, og mange familier leide et lite fryseskap. Ute på Sandø bodde det en bonde som leide bondegården der ute. Han var en liten mann med mye hår og skjegg.

Folk flest pakket inn sine kjøttstykker eller poser med bær før de la det pent inn i fryseskapene. Denne karen derimot stappet inn en kvart gris i det lille skapet en gang. Han måtte trykke det inn for å få plass. Da han så kom for å hente seg en middagsposjon gikk jo det ikke så bra. Grisekjøttet satt bom fast i fryseskapet. Han kom tilbake med hammer og meisel, satte seg på knærne og startet huggingen. Det tok tid, og den kortvokste bonden ble helt ned rimet, det vil si at han ble hvitere og hvitere i hår og skjegg. Da kom ei ung jente inn for å hente mat for moren sin. Da jenta fikk se den hvitrimete bonden, med hammer i neven, ble hun livende redd, løp inn i butikken til far min og sa at «Gamle Erik er i frysehuset»! Fatter gikk for å se, og også han skvatt fælt, men kunne konstatere at det ikke var «Styggen» selv som var på besøk i frysehuset eller på Hvasser …

Kilde: Fortalt av Frank Andersen i 2015.

Fortellingen om «Spøkelser fra Hvasser» er skrevet av Thor Pedersen