På toppen av fjellet bak Kruke på Hvasser ligger et lite hvitt hus, som et landemerke sett fra sjøen, og som en utkikkspost fra land. Kikkut ble bygget i forbudstiden, som varte fra 1916 til 1927. Her kunne tollere sitte og holde øye med trafikken til sjøs.
Tollvesenets historie strekker seg tilbake til middelalderen. Første tolloppsynsmann på Krukeholmen på Hvasser ble stasjonert i 1760. Trafikken var allerede den gang betydelig. Det var tolloppkreving både inn og ut av fjorden. Ut var det særlig trelasteksporten som gjorde tollen til en viktig inntektskilde.
Norge hadde i 1880 verdens tredje største handelsflåte, og fra Kikkut hadde man mangt å holde øye med. I toll-lister fra 1890 leser vi at samlet import til landet hadde en verdi på 208 millioner kroner; eksporten var verdt 131 millioner. På innførselstoppen lå korn. Manufakturvarer og kolonivarer var en god nummer to og tre. Av kolonivarene utgjorde kaffe, sukker, sirup og tobakk de største kvanta. Så følger «fedevarer» og metallvarer. Trelast, fisk og mineraler var de største eksportvarene. I statistikken er lukene skalket.
Livet rundt Færdeer
Forbudet mot salg av brennevin (1916-1927) skapte en eksplosiv smuglertrafikk. Tolleroppsynsmann Olaf Dahl (ansatt på Hvasser fra 1905-1939) og hans uthavnsbetjenter og tollrorskarer var i sving fra morgen til kveld. Langkikkerten på Kikkut hadde store slitne linseøyne.
Spriten ble av alskens båter hentet i kanner utenfor tremilsgrensen ved Færder. I 1921 ble tollgrensen utvidet til ti mil. Brennevinsflåtene, særlig fra Danmark og Tyskland, ankret da opp ved Grisebåene sør for Torbjørnskjær.
Det var enorme mengder som fant sjøveien til kundene i Christiania og andre tettsteder på Østlandet. Fortjenesten var svimlende. I raske smuglerbåter inn fjorden ble spriten gjemt i hule master, falske brennstofftanker eller i lerretstorpedoer under kjølen. De kunne kuttes i tilfelle kontroll. Ikke sjelden kom det drivende hundrevis av kanner inn til Fynsletta og Sandøya.
«Livet rundt Færder det huger meg ikke, / fiskens moral er nu sunket till null. / Fjorden er full av berusende drikke, / sprit-jakter synker og velter om kull.»
(Fra «Fiskens moral». Arne Svendsen 1921.)
Brennevinssmuglerne
Kampen mot spritsmuglerne i Ytre Oslofjord var i begynnelsen håpløs. Tollerne ble lett utmanøvrert. Men det bedret seg etter hvert, og flere fartøy ble satt inn i brennevinskrigen. «Bell» (en liten hvalbåt) og «T 1» (et tidligere tysk marinefartøy) var stasjonert i Fredrikstad. Raceren «Rappen» var stasjonert i Årøsund. Alle lå de ofte til kai i Sandøsund.
Vi sakser fra Drammens Tidende 1922: «Sjøslag. Vilt slagsmål mellom smuglere og tollere i natt. Tolloppsynsmann kastet over bord, en annen skamslått. Tre konstabler kom raskt til stede, to smuglere ble arrestert. En klarte å rømme. Smuglernes flotte mahogni racerbåt og to prammer med spritkanner ble beslaglagt.»
Fra Kikkut kunne tollerne om kvelden med ergrelse se de utenlandske smuglerbåtene legge til i Sandøsund. Da var varene forseglet, og de kunne intet foreta seg foruten å sette ut vakter.
Lokale småsmuglere lurte seg også opp på Kikkut, for å sjekke om kysten var klar. Etter første verdenskrig syslet «alle» på Hvasser med brennevinssmugling. Oppfinnsomheten var stor. Det var tøffe tider og litt utenom-smugling var en grei måte å tjene penger på. En tiliterskanne på feltet kostet 100 kroner. I Christiania ble den solgt for 300. Det var mange penger, på linje med en ordinær månedslønn. Et rugbrød kostet 55 øre, en geitost kroner 3,50.
Kjendissmuglerne Arthur Omre og Johannes «Gulosten» Andersen var begge sentrale i smuglernettverket rundt Færder. De gikk inn og ut av fengsel. Arthur Omre utga i 1935 spenningsromanen «Smuglere». Den gir et godt bilde av bransjen. (Anbefales de som vil vite litt mer.) «Gulosten» Andersen var under andre verdenskrig motstandsmann, og gjorde tjeneste i Kompani Linge.
Etter krigen ble det mindre å gjøre i en liten uthavn-stasjon. Historien er seiglivet, men uomtvistelig. Tollergården på Sandøsund ble oppført i 1841, og nedlagt som tollstasjon i 1958. Hovedhuset ble tegnet av arkitekt Chr. R. Grosch, som også tegnet monumentalbygg som Universitetet og Børsen. Tollergården er i dag fritidsbolig.
Øyene
Langs Oslofjorden ble det opprettet et stort antall tollstasjoner, med en eller flere tollere. De skulle rapportere all passerende skipstrafikk til tollsteder i havnebyene. De skulle også gå ombord i fartøyer som tok havn i nærheten av tollstasjoner. På den måten prøvde de å hindre ulovlig innførsel av sprit og brennevin.
Øyene ytterst i Oslofjorden peker seg ut som naturlige steder for innførsel av lovlige og ulovlige varer. Smugling har sannsynligvis foregått her til alle tider. Spesielt i forbudstiden må trafikken ha vært stor. Sandø lå midt i spritleia, og det fortelles i boka «Sandø» om livlig brennevinstrafikk og rene sjøslag når tollkrysseren «T2» kom over smuglere utenfor Sandøsund i nattemørket.
Eie Andersen forteller i «Mer om Øyfolket» om raske passbåter som skjules bak holmer og skjær, og som leker «sisten» med tollkryseren «Rappen» på nattlig tokt ut til Grisebåene, hvor spriten ble lastet over fra utenlandske skuter.
Titt og ofte måtte lasten lempes utabords når småbåten var oppdaget og tollkrysseren tok opp forfølgelsen. Dermed var det litt av hvert å plukke fra sjøen og fra fjærestranda for mer «lovlydige» folk. Om det ikke var gull alt som glitret, så kunne det være godt drikke i en skinnende kanne på en strand.
Du kan også lese mer om smugling og toll på Nøtterøy Historielag sine sider: Færder samlag i forbudstiden
Steinar Rasmussen og Kaare Weider