Sommerøen III – ”Rundten omkring” og litt til

Sam Weller                                                                                                                                                                           

I mitt stille sinn har jeg alltid kalt ham ”Rundten omkring”, fordi han hadde vært verden rundt flere ganger, og som når jeg spurte ham om han ikke kunne fortelle litt fra sitt globetrotteri, alltid svarte: Ja, jeg har nu vært rundten omkring lite grann, skal jeg si deg, og så begynte han å fortelle. Sine slektsrøtter hadde han dypt festet i sommerøen, Hvasserlands jord – you bet! «Rundten omkring» har ellers ingen tilknytning til det jeg her har å fortelle. Men da jeg i det følgende ikke bare skal fortelle videre om sommerøens badegjestsaga, men også streife litt ”rundten omkring» har jeg valgt det oppnavn jeg gav min slektning til tittel på, den avsluttende del av disse ”hågkomster”.

For å gjøre oss ferdige med badegjestene, så velger vi familien professor Edvard Bull d.e. som prototypen på trofaste, årvisse badegjester. De tilbragte tallrike sommere hos Kittelsen på Sønstegard, eller Høgenhatt, som det også ble kalt. Her på den mest forblåste del av sommerøen, hvor det eneste boldverk mot Skagerak og sønnenvind er Kløvningen, her trivdes øyensynlig professorfamilien storartet. Professoren var politisk sett radikaler, i motsetning til sin yngre bror litteraturhistorikeren Francis Bull, og fetteren fra Bergen, Carl Joachim Hambro. Slekten var trøndere, og som Francis Bull ved flere anledninger understreket, den hadde de intet med Tønsberg-Bull’ene å gjøre. Den sist nevnte slekt, med sine mange Jacob’er har for øvrig heller intet å skamme seg over, hva navn som Jacob Breda Bull, Olaf (med mellomnavnene Jacob og det pompøse Martin Luther) Bull, Jan Bull, og andre utmerkede Bull,’er viser. Trønder-Bull’ene, var som trøndere flest, steile karer, som stod støtt på benene. Dette pointerte også Johan Herman Wessel da han i sin tid skrev rimet: Een Gang en ret forvoven Jyde paa en Trønder vilde skyde, men fik hans Pande ei i sønder, det skal Kugle til en Trønder!

Denne trønder var nemlig ingen annen enn en av de professorale Bull’ers kjente forfedre, Norges første høyesterettsjustitiarius Johan Randulf Bull, hvis panne viste slik motstandskraft mot en vådeskytende jydes hagladning. Men – undskyld, vi er kommet langt vekk fra sommerøen. La oss bare nevne at midt på sletten, på Hvassers værhårde sydkant hadde også. skibsreder P. Johansen, fra Storgaten 11 i Tønsberg, sitt sommersted bak en forkommen rad med nåletrær. Trærne hadde i årenes løp halstarrig forsøkt å holde stand mot sønnavinden, men med det resultat at toppene var truet nordover, hvilket gav dem et artig utseende.

Familien Kittelsen, som var professorens vertskap, fortjener noen ord. Kittelsen var skomaker av fag og var velsignet med et godt humør. I dette lignet han tydeligvis fetteren, eventyrtegneren Theodor Kittelsen. Om han hadde ”arvet” noe av fetterens evne til å uttrykke sitt lune i munter strek, vet jeg ikke, men han var alltid rede til muntlig å ta en situasjon på sparket. Dessuten måtte han være synsk! På annen vis kan neppe følgende forklares: Det var basar på ”lokalet”.  Som andre hadde også Kittelsen kjøpt en del lodder. Blant utlodningsgjenstandene var også et kurvmøblement hvor hver del skulle utloddes for seg.

Først trakk man en av stolene.
– Her! ropte Kittelsen og viftet med vinnerloddet. Det samme skjedde ved trekning av stol nr. 2. Så skulle bordet trekkes, og da kom det rolig fra den heldige vinner: – Ja, har jeg fått stolene, så får jeg da få bordet også!  Og riktignok, øyeblikket efter presenterte Kittelsen gevinstloddet. Det lyder just som et godt gammelt folkeeventyr.

Fru Anna Kittelsen var svært flink med stueblomster, og hun var med rette i særlig grad stolt av sin pasjonsblomst-plante. Denne potteplante i ”Søbøgda” skulle i sin tid få en viss historisk betydning. Året før Kong Haakon og Dronning Maud skulle feire sitt sølvbryllup, kom en av sommerøens sommergjester, en av damene ved det kongelige hoff, på besøk til fru Kittelsen. Hun var blitt informert, muligens av familien Bull, om at fru, Kittelsen hadde en slik prektig pasjonsblomstplante, og den ville hun gjerne se. Hoffdamen betrodde Anna Kittelsen at pasjonsblomsten var dronningens erklærede yndlingsblomst, og undret seg over om det var mulig å synkronisere plantens blomstring med neste års kongelige jubileum?
Fru Kittelsen mente at det ikke turde være så ganske umulig at det kunne lykkes. Og riktig nok, 22. juli 1921 ble den kongelige sølvbrud fotografert med en nydelig bukett hvasserlandske pasjonsblomster hvilende i armen.

Norges unge kongehus skulle også få en annen tilknytning til sommerøen, og det allerede før de kongelige satte fot på norsk jord.

Under innseilingen til Kristianiafjorden dukket den undersetsige, staute Færderlosen Severin Evensen opp på dekket for å lose skibet med det frie Norges fremtidshåp ombord trygt og sikkert inn til hovedstaden. Oppgaven løste han så udmerket at han i tidens løp fikk en kongelig medalje for sin innsats. Og på Hvasser har siden den gang denne anekdoten versert:

Severin Evensen skulle, som skikk og bruk er, inn på Slottet for personlig å takke H.M. for ”medaljæ”. Før han slapp inn til audiensen ble han instruert om de vanlige etiketteregler ved slike anledninger, men ut over dette var det ingen særlig formaliteter. Kongen gav seg god tid med den gamle los og har sikkert bokstavelig talt moret seg kongelig over den gamle sjøulks bramfrie vesen. Kongen var jo selv fullbefaren sjømann, fra den danske marine, så de to har sikkert truffet hverandre på hjemmebane.

Los Severin Evensen

Men så forteller anekdoten: Efter at losen til avskjed hadde nevehilst på Kongen og takket for «Medaljæ» på det høveligste og bedt Kongen ”også å helse te Dronningæ”, så skulle han omsorgsfullt følge etikettens bud: ikke under noen omstendigheter ”vende ryggen til Majesteten” men gå baklengs ut av audiensrummet. Men så lar anekdoten Severin Evensen fortelle med sin egne ord om retretten: Jæ ske si deg at det var mærjelig hærmelig!

Trur’u; ente at da da jæ slo bakk, etter å ha peilet inn dørnæ, så gikk jeg pladask overende! Midt på dørken! Den enæste trøst jæ hadde var at Kongen fekk seg en god latter. Men jæ tøtte jo det var skamfullt kan du tenke -.

Severin Evensen blev kalt Kongelosen resten av sitt liv. Han var en djerv og festlig type. Som los skulle han få mange hovedstadsturer med inngående skib. Ved en slik anledning traff jeg ham en gang i Stortingsgaten. Vi småpratet litt om løst og fast, men så bryter Evensen plutselig av.

Nei nå må jæ inn å få billett tel kinaen. Jæ passær alltid på å gå på Kina når jeg er i Krestjania. Det er det morosammæste jæ veit !

Dermed forsvant Severin Evensen inn på Boulevardteatret. Jeg tittet på, kinoplakaten. Ganske riktig – det var William S. Hart som hadde hovedrollen. Og jeg minnedes å ha hørt at Evensens favorittfilmer var ”Cowboyhistorier”. Så det stemte sikkert.

Efter nu å ha lagt Badegjestsagaen bak oss, må jeg tilstå at mine favoritter er sommerøens egen befolkning, de fastboende, de med lange seige slektsrøtter i øens karrige jord, og med skjærgården og det åpne hav som viktigste næringskilder. De fleste av dem som jeg engang har kjent er gått til ankers på ø-kommunens to kirkegårder, eller på ”storkjærgården utæfor” sammen med de enda flere som jeg bare har tradisjonserindringer om. Uforglemmelige på hver sin vis er de alle.

Her skal bare et par stykker minnes. Ikke fordi de raget høyt i sosial sammenheng. Tvert om. De var av de stille i landet, så vel – som på øen. Enkle, og tilforlatelige mennesker, som allerede i levende live var dømt til å glemmes var de, men jeg kan allikevel ikke glemme dem. Den ene var den invalide ”Agust skomaker”. August het han egentlig, men den tyngende diftongen forsvant, og Agust blev tilbake. Hver gang jeg traff Agust måtte jeg tenke på et foredrag av presten M. Hertzberg om ”Hva er en gentleman”.  Foredragsholderen konkluderte med å slå fast at den mest konsekvente gentleman han noensinde hadde truffet var en gammel skomaker på Tøyen. For meg var det ikke skomakeren på Tøyen, men gamle Agust på Hvasser, som stod som den mest helstøpte gentleman. Et lite eksempel på det: han deltok aldri i ”drøftelser” av andre mennesker. Så snart snakket kom inn på småsladder reiste vikværingen Agust seg, samlet sammen de to stokkene sine og kunngjorde at han fikk se å komme seg hjem igjen. Han var neppe blind for sine medmenneskers svakheter men han debatterte dem aldri. Ellers var han en meget interessant mann å snakke med. Hans lesning var ikke meget omfattende, men han hadde til gjengjeld en hukommelse som gjemte alt det leste. Dertil var han, som skomakere flest, filosofisk anlagt. Og hans tanker var verdt å lytte til. Han så langt og dypt, Agust.

Den annen som jeg skal minnes med noen få ord er det store barnet – Konrad Bredesen. Han manglet vel de fleste av de evner som driver andre mennesker frem i verden. Men evnen til ærlighet og sanndruhet hadde han i rikt mål. Og tjenestevillig var han, men svært ofte glemte han nok å ta seg betalt for sine tjenesteydelser. Han ruslet rundt med sin trillebår og var øyas ”bybud” nr. 1. Og han var selvbestaltet kirkeverge. Han voktet på øens kirke og kirkegård med større nidkjærhet enn om han skulle vært høytidelig utnevnt og offentlig lønnet i stillingen. Mer enn en gang når jeg under sommerbesøk ruslet rundt på kirkegården og memorerte dem som lå der, var det i selskap med Konrad som var full av lovord over de pene gravstøttene og den lille hvitmalte kirken.

Vasser kapel eldste bilde

Apropos kirken. Ved dens 50-årsjubileum i 1953 skrev Hvasserpatrioten Fred A. Fredhøy en prolog til kirken, eller kapellet som det den gang ennu het. Prologen minner oss om at kirken i høy grad er en dugnadskirke, hva klokken i tårnet vidner om. Eller – for å få sitere Fredhøy: ”Og klokken er støpt av en selsom malm – av lysestaker og kobberkjeler som bidrag fra fromme og villige sjeler så hver gang den ringer – da toner det med et underlig ekko fra svundene dage – fra slekter som nå har den evige fred, men likevel har de et ord med i laget. Hvert klemt av vår klokke er et kjærtegn som dveler tonende over vår ø i moll. Det klinger i bestemors kobberkjeler og lysestaker fra farfars skatoll. Det er som en hilsen fra alle dem som gjorde vår ø til et elsket hjem, og derfor gir klokken med malmtunge slag oss rytme og takt i vår arbeidsdag.
Og så er nu vår sommerø på vei inn i det groende høstmørke. Gradvis siger Hvasser inn i hverdagsstillheten på ny. Og sørger de fastboende egentlig over det? Jeg tror det ikke. For ”Langsomt blir øen deres egen” (med en freidig omskrivning av en professor Sverre Steens boktitler)

 

Sam Weller