Norsk Ukeblads sommernummer. 17. juli 1968.
Slik skulle hele landets befolkning få kjennskap til denne Vestfold-kommunen, blant annet gjennom samtaler med lokalbefolkningen. Journalist Rune Sørge har funnet fram den gamle reportasjen, og under kan du se ei langt utdrag fra den.
Er mye blitt forandret når det gjelder bildet av sommerøya siden den gang, tro? Les det som ble skrevet om sommeridyllen for 46 år siden og bedøm selv:
«Ja, man går som i en drøm mellom bratte, svartglinsende bergvegger, over små lyse engdrag, gjennom blomstrende nypetornkratt, langs runde, glattslipte koller. Man bestiger skogkledte åser. kvaelukten blander seg med sønnavinden, og man stirrer blendet utover havet med de hundre holmer og skjær som ligger og hildrer i soldisen, og det bryter hvitt på en båe langt ute i der blå…
Man kommer til lange rullesteinstrender med myrhull og dammer og kjempestore sten i landskapet, hvor en vibe flyr klagende frem og tilbake og minner oss om Jæren. Og igjen står man ovenfor bratte og utilgjengelige fjellpartier hvor man tror seg hensatt til Vestlandet, eller Nordland, og så igjen blide, små bukter med småkruset sjø, stener som glitrer i solen, en tjeld på sine røde ben lengst ute på en bitte liten odde med knappetang i vannskorpen – Tjøme og bare Tjøme, intet annet sted i hele verden enn Tjøme».
Det er Tjømes egen dikter, Alf Larsen, som skrev dette om øyriket Tjøme – og med rette kanskje, kalte han Tjøme et lite Norge for seg selv…
Øyriket
Sommerøya Tjøme ligger geografisk sett sør for Tønsberg, skilt fra Nøtterøy ved det kronglete sundet Vrengen. Hovedøya, som bærer navnet på kommunen Tjøme, er cirka 13 kilometer lang, delvis meget smal og sterkt oppskåret i nord-sørlig retning av lune glover. Tjøme er et typisk stykke skjærgård med 141 større og mindre øyer, samt en vrimmel av småholmer og skjær.
Det er nord-sørretningen som preger hele geografien her ute i havgapet. Alle øyene har sin lengderetning nord-sør, sund og kiler stryker samme vei, og på land følger åsrygger og daler den samme retningen. De få sund og dalsøkk som går øst-vest, er avbrutt, kroket og vriene – det mest typiske finner vi i det store sundet som skiller Tjøme fra Nøtterøy – Vrengen – et navn som kommer av «vrangr» og som betyr buktet og kronglet.
I vest skiller Tønsbergfjorden Tjøme fra fastlandet i Vestfold, mens Oslofjordens ytre gap er grensen i øst. Og som punktum for øyriket ligger Færder fyr på holmen Tristein, mens selve Tjøme har sitt eget berømte endepunkt – Verdens Ende.
Badegjester
Som tidligere nevnt er det først og fremst som sommerparadis Tjøme er kjent. Navnene Hvasser, Lilleskagen, Havna, Ormelet og Verdens Ende har vel de fleste hørt.
At Tjøme tidlig ble et feriested er ikke det minste merkverdig, for her er sand-strender og svaberg, ramsalt sjø og fisk i havet like utenfor.
Vi henvender oss til Abraham Johansen som er vaktmester ved Lindberg sentralskole, og en av de eldre som virkelig kjenner Tjømes mange sider.
– Så vidt jeg vet, kom do første badegjestene til Tjøme i 1880-årene. sier Johansen. – Men det var ikke mange på den tiden. Virkelig fart i det ble det i tiden rundt 1910-12, da Oslofolk begynte å kjøpe tomter og bygget egne sommerhus.
Pensjonater
Det første pensjonatet kom i slutten av 1890-årene. Det var Gjerdevåg ved Glenne, men det ble etter å ha vært stengt i kortere perioder, nedlagt i tyveårene. På slutten av 1890-årene kom kurstedet Ormelet Bad hvor det ble bygget et høyt utsiktstårn for gjestene, ikke langt unna. Kurbadet brant ned i 1927 og tårnet råtnet bort, og senere ble stedet bygget opp igjen som privatbolig. Senere dukket det opp en lang rekke pensjonater og særlig stordriften på Havna hotell.
Feriefolket
– Har typen feriegjester forandret seg? – Ja. det er sikkert og visst. Før korn folk med hele familien og ble her størstedelen av sommeren. Før siste krig leide vel nesten annethvert hus ut til sommergjester, og eierne flyttet selv i kjeller eller bryggerhus. Det var mange som kom år etter år og faktisk bodde fast. Mange fant seg så kanskje en tomt og bygde, og om de ikke gjorde det selv, var det barna deres som gjorde det. Vi hadde kontakt med feriegjestene før i tiden. Men dagens sommergjester, som kommer susende på scootere og i biler, har vi liten kontakt med. Det eneste vi merker, er eksosen og ungdommen – de eldre bor gjerne i hyttene, og de ser vi ikke meget til, forteller Johansen.
I forandring
Du synes Tjøme har forandret seg?
– Ja. det er turistene – eller badegjestene, som har forandret øya. Da jeg var ung, fantes det for eksempel ikke ei hytte fra Glenne til Budal, i dag er det praktisk talt en sammenhengende hyttebebyggelse der. Men heldigvis finnes det fremdeles uberørte områder hvor man kan rusle omkring i ro og fred, så å si uten å møte et menneske, sier Johansen.
Los på Hvasser
Selve losstasjonen ligger ute på Hvasser, og ikke langt unna, like ved Hvasser kapell, finner vi los Øyvind Olsen hjemme på vakt.
– Ja, det er riktig at den kjente kunstmaler Krohg malte losbildet sitt her på Sandø, sier han smilende – Modellen var fra Grepen, ytterst på Tjøme, og het Julius Pedersen. Han var nå i grunnen bare losgutt, trass i skjegget, men den gang var skjegget tegn på at man var mannfolk!
Øivind Olsen har vært los i 35 år og har vært stasjonert ved Hvasser hele sin tid. Og far hans var los før ham igjen.
– Vi hører til færderlosenes distrikt, som strekker seg fra svenskegrensen til Jomfruland, forteller han.
– Hvor mange loser er dere?
– I dag er vi 28 stasjonert på Hvasser. Vi hadde to skøyter før og får en krysser i sommer. De losskøytene vi bruker, er Archer-typen, som er ypperlige båter.
– Hvordan er egentlig loslivet?
– Vi er bare sjøloser. Og inntil for tre år siden, da vi begynte på landstasjonen, lå vi ute på fast seilende vakthold i all slags vær, og da måtte vi ha førsteklasses båter.
– Er dere alltid på vakt? Aldri fri?
– Vi har seks døgn vakt, seks døgn stand by og seks døgn vakt og så seks døgn fri. Det var annerledes før, da ble det å ligge ute på sjøen i dagevis.
– Hvordan er det å bo på Hvasser året rundt? Det må jo være unektelig noe annerledes enn å komme hit som badegjest om sommeren!
– Det er flott å bo her, sier Øyvind Olsen. Han vil ikke bytte oppholdssted med noen!
– Vi har havet og naturen så nær, og det er fredelig og godt – bortsett fra om sommeren da det kanskje er for mange mennesker her. Men på den annen side må jo byfolk få lov til å komme ut på landet, det kan jeg så godt forstå. Bare synd at sommergjestene ikke kan la bilene stå når de først har kommet hit. De skal jo kjøre, selv om de bare skal rundt husveggen!
Plass til flere
Etter å ha kikket litt på badestrender og campingplasser, yrende badeliv og solmette turister, setter vi kurs for Kjære på Tjøme, hvor vi oppsøker fru Ingrid Solhaug som er den daglige leder for informasjonskontoret på Tjøme, et kontor som har vært drevet kommunalt i fire år.
– Hva slags turister er det som kommer til Tjøme i dag?
– Vi kan dele dem opp i fem kategorier: – Hotell- og pensjonatgjester, hyttegjestene, campingturistene, de som tar dagsturer og til slutt – men ikke minst – båtturistene. Av hoteller har vi to, Havna hotell og Grand hotell, som ligger her i Kirkebygda. Grand hotell brant ned i fjor, men er nå under oppbygging igjen. Dessuten har vi seks pensjonater i drift, sier Solhaug.
– Men hytter er dere vel mettet med?
– Nei, vi er i grunnen ikke det. Tjøme er på langt nær utbygd – det er fremdeles en rekke hyttetomter i neste byggelinje, det vil si innenfor strandlinjens hytter.
Dagsturister
– Hvor søker dagsturistene på Tjøme?
– Først og fremst til Verdens Ende med akvariet og Fynsletta sør for Sandøsund på Hvasser. Dette siste stedet er et areal som kommunen har sikret seg og som egner seg ypperlig for dagsturer med barn.
– Bademulighetene?
Det er jo legio, med havet rundt oss på alle kanter. Lilleskagen på Hvasser er vel mest kjent. Ellers har vi offentlige badestrender i Bekkevika og Mostranda, avslutter Solhaug.
«Sjøhuset»
Før vi forlater Tjøme, drar vi en liten tur ned til det kjente «Sjøhuset» ved Langvika, hvor vi blir sittende på terrassen og se på måkene og ternene som leker, vannet som glitrer i solen, mens lukten av tang og tare slår mot en.
«Sjøhuset» er uten sammenligning Tjømes mest originale – og vel også beste – kro, besøkt av gjester fra fjern og nær. Her er det, med enkle midler, skapt en atmosfære, med garn og gamle og nye lanterner, skutebilder osv.
– Egentlig er det et gammelt landhandleri her sier innehaversken, Lita Stoesen – Min mann, som er advokat, fikk stedet til salgs, og det endte med at vi kjøpte det selv, og så ble det altså bygd om til kro, legger hun til.
– Det er prislapper på maleriene på veggene, driver dere kunstforretning her?
– Nei, ler fru Stoesen – Men jeg henger opp bilder for unge norske kunstnere, og har folk lyst til å kjøpe etter å ha sittet og spist og sett på et bilde de kanskje liker, så ordner jeg med salget.
– Har dere noen spesialiteter på kroa?
– Navnet forplikter, så vi har mange fiskeretter, men mange skal ha det tradisjonelle, biff eller kylling, så da får de det også, naturligvis, servert av våre unge og søte studiner.
Og mens vi sitter her og hører bølgene klukke under «Sjøhuset» og nyter kveldssolen og alle lydene fra sjøen, sier vi adjø til ferieøya Tjøme …»
Kilde: Øyene 4. september 2014