Utgitt av Norsk Selskab til Skibbrudnes redning

 

 

Utdrag fra KYSTVAKT nr.8 1946 – Forfatter: Reidar Holtvedt

Ferder fyr

 

 

Blink – blink – blink – pause
blink – blink – blink – pause

 

Det er Ferder. Tre korte blink, så femten sekunders pause, så tre korte blink. 19 nautiske mil rekker det, og sommer og vinter, år etter år — bortsett fra tyskerårene da det var slokt — har Ferder kastet de lange, gule strålebuntene sine gjennom natten. Støtt og urokkelig som selve skjæret det er bygd på, har det stått i den svære støpejerns rustningen sin og latt storm være storm og hav være hav, om det så sto i en røyk. For hui! hvor det kan ta her ute i milebrede Fjordgapet når Neptun riktig blåser seg opp.

Når tåke og sjørøyk blinder buktene så selv Ferders 338,800 normallys har vondt for å trenge igjennom, uler også fyrets kraftige, tåkesignal utrettelig, og større skip med radio bruker radiopeilestasjonen. Bare de mest moderne kjører rett på og stoler på vidunderet radar.

Mange av dem som, farer på blåmyra har hatt grunn til å velsigne Ferder fyr ute på Tristein, som skjærene heter der det nå ligger, og før den tiden var det nok til velsignelse for utallige der det lyste fra toppen av Store Ferder, øya lengre inn. Det var den som ga det navn en gang langt tilbake i tiden.

Ferder er nemlig et fyr med, tradisjoner. Allerede den gang Tordenskiold var smågutt, blafret det bål i fyrgryta der ute i mørke kveldene og ga de sjøfarende kjenning av hvor de var – hvis været ikke var altfor tjukt, for da rakk en stakkars blafrende kullild ikke så langt. Den åpne fyrgryta lå direkte på fjellet, og Anders Monsen, som den første ”fyroppasseren” het, hadde en liten vaktstue ved siden av.

Ferder i dag er et moderne fyr.

Nå er fyrene statens, men Anders var ikke ansatt av noen stat. Han var i tjeneste hos en mann som het Jacob Wølner i Drammen, en storkar som hadde fått kongens bevilling til å drive fyret ved kongebrev av 12. desember 1696. Det ga ”han og hans arvinger Frihed til en Fyhr på bemeldte Færder Øe paa egen Bekostning at oprette”. Når fyret var ferdig – det ble det antagelig utpå sommeren 1697 og så lenge det ble holdt i forsvarlig stand, skulle fyreieren ha ”af hver Lest Skibsdrægtighet to Skilling som Skipperene skal være pligtige for hver Reyse de gjøre at betale Tolderen der paa Toldstederne førend de igjen udseiler”, het det i bevillingen. Kom de bare til udhavnene, skulle de erlegge pengene der.

Eieren hadde å sørge for kull til fyrgryta og for betjening, og skulle betale kongen en avgift på 50 daler året. Men det ble nok ikke så lite igjen allikevel, for det var en svær trafikk oppigjennom fjorden. Det ble flere og flere norske skuter, men især vrimlet det av hollendere og engelskmenn som skulle hente tømmer, planker og bord, og av kornskuter fra Danmark og andre steder. Foruten trelasten, fikk skutene ut igjen jern fra de vel anskrevne norske jernverkene, fisk, sild, hummer, huder, skinn og andre produkter. Alle måtte de altså betale fyravgiften til Ferder, om det enn holdt hardt å få igjennom at utlendingene også var avgiftspliktige. Først da eieren truet med å slokke fyret, kom forordningen også til å gjelde, fremmede skip. Etterhånden ble fyrdriften en stor inntektskilde, og folk meldte seg som ville forpakte herligheten. Den siste forpakteren var kjøpmann Wiel fra Halden, som antagelig hadde, Ferder fra 1771. Han betalte 50 daler i grunnleie, 700 daler for 350 lester kull, 300 daler til transportutgifter og 160 dalen til fyroppasseren – det er 640 kroner i våre penger. Dertil 700 daler i forpaktningsavgift til fyreieren.

Likevel tjente forpakteren sine 4-500 daler.

Fyroppasseren hadde et svinearbeide for de 160 dalerne. Ennå har de et ord på Tjøme om noe som er riktig hardt: ”det er som å tjene på Ferder”, sier de. Og det måtte ha vært et slit uten like den gangen de hadde bare den åpne fyrgryta som varmen skulle holdes ved like i, i allslags vær. Hvordan greide de det for eksempel i øsregn? Nattero ble det lite av, for best som det var, kunne bålet true med å slokne, og så var det ut igjen. Og så kullbæringa! Kullene måtte bæres på ryggen opp en nesten uframkommelig bratt sti. Det var kanskje ikke så rart at oppasseren ble fristet til å spare vel meget på brenslet, slik som det flere ganger ble klaget over.

Ja, sjøfolk klaget over Ferder, og det ble mer og mer tydelig at man måtte få bedre greier der ute – man måtte bygge et tårn. Men den utgiften hadde hverken eier eller forpakter lyst på, og enden ble at staten innløste privilegiet i 1798. Ennå betales hvert år en erstatningssum til eiernes arvinger. Året etter tok en byggmester fra Christiania, Koch, på seg å bygge et 8 alen høyt tårn som også skulle være 8 alen utvendig på sidene. Senere ble det også bestemt at blusset skulle bygges inn i en stor løkt, noe som gjorde at det nye Ferder først kunne bli tent 2. mai 1802. Da hadde ”fyret overalt et gjennemtrengende Skin”, skrev byggmesteren stolt i sin innberetning. Etter hvert ble det også bygd nye hus, og landingsplassene og veien ble utbedret.

Omtrent slik så steintårnet på Store Ferder ut. Dette sto på Lindesnes.

Men ennå var det ikke så greit å ”tjene på Ferder”, og det hendte visst ikke så sjelden at blusset ble stoms borte Ola Monsen, den gamle fyroppasseren som, hadde fulgt med fra den private driften, var nemlig ”ikke af de paalideligste”, og han måtte gå av allerede i 1802 med 100 daler i pensjon. Han var nemlig ikke så helt fri for å holde seg til flasken, den gode Ola Monsen. Nå ble det bestemt at det skulle bo en inspektør ute på fyret, og byggmester Koch ble ansatt med 400 daler i lønn og løfte om de 100 dalerne Ola Monsen hadde i tillegg, bare Ola falt fra. Men det mente Koch kunne bli en langsiktig affære ”da Ola bærer sin Rus saa standhaftig at han ikke engang er syg. Dagen efter, og Vanen har gjort Rusen til Medicin som forlænger hans Liv”, som han skrev.

Enda Koch gjorde et stort arbeid der ute, dyrket opp de små jordflekkene, anla hager, fikk orden i vannspørsmålet og holdt kuer og småfe, var det ikke lett å få pålitelige folk. Det var fremdeles alt annet enn barnelek å være der ute. Ja, hest til kulltransporten fikk han også, folkene skulle ikke være nødt tit slikt hestearbeid som kullbæringen. Så gikk de over fra trekull tilt steinkull på Ferder. Det var sikkert nok en forbedring, for steinkullene holdt lenger på varmen, men enda forteller gamle folk på Tjømø at bestefar eller oldefar syntes det var så som så å ”tjene på Ferder”. Til kullbæringen hadde de en tid en burrikk sa de. Det er et muldyr.

Nå brente Ferder som kullfyr i 50 år – til lenge etter at kullfyrenes tid var, forbi ute, i Europa. Først i 1852 ble der satt opp en ny løkt med 1ste ordens linseapparat i nærheten av det gamle tårnet. Likevel fylte fyret ikke kravene som innseilingsfyr for Oslofjorden. Man forlangte bl.a. at det skulle flyttes tit Treistein, skjærene som ligger flere kvartmil lengre ut, og i 1854 ga stortinget bevillingen til det. Et stort, nesten 35 meter høit jerntårn som ble levert av Bærums Jernverk ble satt opp der ute. Det er det som står der den dag i dag, rødmalt, med hvitt belte. Linseapparat ble flyttet dit ut, og 1. juli 1857 var den store dagen da landets hovedinnseilingsled kunne tenne sitt moderne fyr. Men fyrbetjentenes familier fortsatte å bo på Store Ferder i ennå ti år.

Fra toppen av tårnet. Den lyse skøyta er losskøyta fra Sandøysund.

Ettersom tiden er gått er Ferder blitt fullt moderne. Lysanordningene ble. forbedret i 1890, 1899 og sist i 1938, da man fikk moderne petroleums glødelamper. Tåkesignalet var i 1858 en malmklokke som veide 100 pund og ble ringt med håndkraft. I tåke og tjukke skulle den låte hver halvtime om dagen og hvert kvarter om natten. Den ble i 1869 avløst av en dampfløyte som skulle ule 10 sekunder av gangen hvert 3. minutt. I 1883 kom det tåkesirene og semaformast, liksom telegrafkabel ble lagt ut til Ferder. Men alltid var det klager over at tåkesignalet ble for svakt, tross alle forbedringer, og i 1936 ble det endelig erstattet med et morderne diafon, det kraftigste lydsignal en har. Diafonen gir to støt i hurtig rekkefølge hvert 2. minutt.

Det hendte forresten en pussig historie med tåkeluren. En høstmorgen greide ikke assistenten å få ordentlig låt i den, det ble bare noen halvkvalte stønn. Til slutt satte han full kraft på, men da ”kom det ut en trosteflokk så svær, og det så fjørane fauk”. Tett i tett hadde trosten søkt ly inne i selve trakten. Under trekket vår og høst hender forresten ofte at fuglen blir trukket mot fyrblinket i styggvær. Om morgenen kan det da ligge strødd med død fugl som har fløyet mot tårn og hus.

Om sommeren er det ikke verst ensomt på Ferder. Da kommer av og til feriefolk ut for å bese seg – helst ”når havet seg roligen hvelver”. Da er det et renn oppover og nedover de 173 trappetrinnene, for alle skal jo opp og se fyrløkten med de sinnrike prismekonstruksjonene som gjør at lysglimtene kan sendes ut med slik kraft. Og så skal utsikten beundres, for fra Ferder ser en lengre enn langt. Øyer, holmer, viker, bukter og sund ligger som et innviklet broderi. Langt i øst har en Hvaler og svenskelandet som en mørk linje, men foran dem dukker Torbjørnskjær fram og ligner et stort skip. Der er også fyr.

Og så har en skipstrafikken, som naturligvis er nokså jevn her i hovedleden, og i alminnelighet ligger det losbåt utpå og vipper med den brede, røde stripen i seilet. Og en har fuglelivet. Tilmed ærfugl hekket i allfall til for noen år siden på Tristein og var så tam at en kunne gå bort og stryke den over ryggen når den lå på egg. Det viste såmen godt at den var fredet. Ellers er det smått med husdyr her ute på Tristein, eller Lille Ferder, som enkelte kaller det. Husdyrholdet innskrenker seg visst til pus. Apropos, selve fyret ligger på den holmen som heter Einstein, sa en vittig sommergjest.

Ellers er det nok ensomt på Ferder, selv om livet der naturligvis ikke kan måle seg med mange fyr vestpå og nordpå når det gjeller ensomhet. På Ferder lever fyrmester og to assistenter året rundt, og der er en reserveassistent i 8 måneder. Men de har telefonforbindelse med land, og en gang i uka kommer båt ut med post og proviant. Skal de i kirken, er det først 7 km i båt og så 3 km landevei. Men det er slett ikke alltid båt kan komme inn eller ut, for der er ingen havn, bare en fortøyningsbøye hvor båt kan ligge det meste av – sommeren. Selv i våre dager ville nok folk flest neppe holde ut å ”tjene på Ferder”. Men de som gjør det, er seg sitt ansvar bevisst. Støtt og pålitelig blinker fyret sine tre korte blink – pause – tre korte blink og er en makeløs trafikkonstabel i denne landets ”hovedgate” til sjøs.

Men tar en en tur til det steinete, forblåste Store Ferder hvor det nå bare er tornekratt, lyng, brisk og ugrass og noen. sauer i sommertiden – kan en se minnene etter de forskjellige blussene som en gang i tiden rettledet de sjøfarende i dette ,farlige farvannet. Ennå kan vi følge den bratte veien som burrikken strevde med kullsekkene. Men den var ikke så utbedret den gang den første fyroppasseren, Anders Monsen bar svære kurver med trekull opp til fyrgryta som sto på bare fjellet og hadde så lett for å slokne i styggevær. Det var den gang det å ”tjene på Ferder” var en virkelighet av umenneskelig slit som vi nå neppe kan sette oss inn i.

Det er snart to hundre og femti år siden Anders Monsen tente fyret for første gang. Mang en storm har siden rast her ute og mang en skute har velsignet Ferder fyr helt fra den tiden da Tordenskiold var smågutt.